Paul Young hadde kanskje en av 80-tallets fineste stemmer, og spesielt balladene hans ble store på begge sider av Atlanteren. Men karrieren var også nokså oppstykket.
Paul Antony Young var vokalist i flere band fra slutten av tenårene, og størst suksess fikk han da i gruppen Streetband. Disse maktet faktisk en topp 20-låt i Storbritannia med den heller artige Toast i 1979.
Deretter bar det inn i det noe forunderlige Q-Tips, som med egen brassrekke fikk fin oppmerksomhet i levende live. Men ikke fullt så fin oppmerksomhet når det gjaldt salgstall. Bandet opererte med en egenartet tolkning av soul og «hvit» r&b, noe det store publikumet nok ikke var helt klare for.
Derimot hadde platebransjen fått øye på Paul Young, og Columbia fikk signeringen som førte til hans første album, No Parlez, i 1983. Den ble bokstavelig talt toneangivende for resten av Youngs karriere, der utgivelsen vekslet mellom hans egenskrevne låter – og ofte overraskende valg av materiell fra andre artister.
De to første singlene var det ikke en sjel som brydde seg stort om, men deretter løsnet det med single nummer tre: En smakfull versjon av Marvin Gayes Wherever I Lay My Hat. Den gikk helt til topps i hjemlandet, mens vi nordmenn (og amerikanerne) ikke våknet før neste utgivelse: Come Back and Stay. En låt som gikk helt opp til tredjeplass på VGs topp 10 på tampen av 1983. Da solgte albumet rikelig også her til lands.
Ett år senere nærmet oppfølgeren seg, men I’m Gonna Tear Your Playhouse Down (nr. 9 i Norge) ble bare en moderat hit. Igjen ventet imidlertid Young med det beste, og single nummer to Everytime You Go Away gjorde det skarpt i flere verdenshjørner.
I Norge ble det hans største låt så langt i karrieren, og i USA maktet den å krype helt til topps. Låten var skrevet av Daryl Hall, også han med en uttrykksfull stemme som skapt for radioene. Hall var halvparten av duoen Hall & Oates, som var et av de mest populære duoene i USA den første delen av tiåret. Deres versjon fra 1980 var adskillig mer balladepreget enn Youngs innspilling, og hadde aldri blitt utgitt som en single.
Young var igjen raskt ute med neste album, men en satsing på mer egetskrevet materiell slo ikke helt heldig ut. En av grunnene var nok plateselskapets valg å markedsføre Young som et tenåringsidol, i alle fall de to-tre første årene. Det var nokså feilslått, da mye av Youngs materiell strengt tatt var langt unna hva det voksende MTV-markedet ønsket.
Deretter ble det noe stille før Other Voices kom i hyllene i 1990. Felles for begge utgivelsene var stadig gode salgstall i Storbritannia, og også flere singler inne på listene. Men interessen var nesten ikke-eksisterende alle andre steder.
Unntaket ble Oh Girl, som viste at Young slett ikke var navn man bare skulle glemme. Denne gikk helt opp til en fin nummer 8 på Billboards Top 100 senvåren 1990.
I Norge gjestet ingen av disse våre barometre, men det skulle Young snart sette en stopper for.
I 1991 ga han ut sitt sin første samleutgivelse, med flere nye låter. Og i samarbeid med italienske Zucchero skulle han klare noe han ikke hadde maktet på 80-tallet. Å gå helt til topps på de norske listene. Låten het selvfølgelig Senza una donna.
PAUL YOUNG (f. 1956)
Everytime You Go Away
(Daryl Hall)
1985 Columbia
Produsert av Laurie Latham
Utgitt på albumet The Secret of Association
