Å si at Bob Geldofs musikk-karriere etter Live Aid ble strålende, vil være en overdrivelse. Norge var omtrent det eneste landet i verden der This Is the World Calling slo til. Og attpåtil gikk til topps.
Geldof – egentlig Robert Frederick Zenon Geldof – startet sin karriere med strøjobber i England, før han fikk kontakt med musikkbransjen som skribent for The Georgia Straight i Vancouver, Canada. Tilbake i Irland dannet han The Boomtown Rats, som i årene frem til om lag 1982 oppnådde suksesser i flere verdenshjørner. Også i Norge, der deres to største låter ble I Don’t Like Mondays (1979) og Banana Republic (1981).
Sistnevnte ble skrevet da både Geldof og bandet ble nektet å opptre i den Irske republikken, etter noen heller uheldige uttalelser i irsk presse.
Boomtown Rats var ennå «i live» da Geldof organiserte Band Aid i 1984, og påfølgende Live Aid året etter. Han var også den eneste europeiske artisten som også ble invitert til USA for Africa.
Opptredenen på Live Aid ble Boomtown Rats siste, og Geldof gikk deretter solo der 1986-utgivelsen Deep in the Heart of Nowhere ble hans debut under eget navn. Den solgte greit, men ble ingen kjempesuksess. Førstesinglen This Is the World Calling slo rett og slett ikke helt til, kanskje fordi den hadde et sound som stod nokså langt unna hva hans tidligere band hadde utgitt.
Det hjalp ikke at lite stjernelag sto bak låt og produksjon, der pseudonymet «The Brothers of Doom» skjulte både Geldof selv og Eurythmics‘ David A. Stewart. Med litt hjelp av ringreven Jimmy Lovine. I Norge gikk den imidlertid helt til topps, men ble allikevel liggende forholdsvis kort tid inne på listene.
Både låt og single ble Geldofs bidrag til den norske listehistorien, og ingen av hans senere utgivelser ga noe som helst gjenlyd her hjemme. Hans to neste utgivelser solgte måtelig for eksempel i Storbritannia, men fra 1992 satte i grunnen Geldof det meste av sin egen musikk-karriere på pause.
Mye av tiden hans gikk med midt mellom veldedighet og aktivisme, der han stadig ble kjent for sine heller friske – og kontroversielle utsagn – i media. Han bygget også opp sitt eget produksjonsselskap, Planet 24, som leverte store suksesser til britiske Channel 4.
Band Aid vekket han til live ved nye anledninger, i 2004 og 2014. Og i 2005 skapte han Live 8: En rekke konserter (som ble mer enn 8) som var ment å være mer forebyggende enn hjelpende for utvikling i de afrikanske landene. Prosjektet ble igjen prissatt av mange, men ble også møtt med en god del kritikk. Konsertene var dyre å arrangere, og var således slett ingen veldedighet, ble det påpekt. I underkant av 1/3 av inntektene gikk tilbake til formålet, etter at alle utgifter var dekket opp.
Til tross for noen nokså saftige uttalelser, der aktivist-stemplet kanskje til tider overskygget innsatsen, har han også beholdt et godt rennommé og er stadig aktiv i sin innsats for krisene i Afrika. Han har mottatt en rekke priser, om ikke musikalsk, og har vært en foreslått kandidat til Nobels fredspris flere ganger.
Han ble adlet etter Live Aid Storbritannia, og ble en stund mer kjent som Sir Bob Geldof – selv om han som irsk statsborger ikke har lov å bruke tittelen Sir.
Som artist utga han to heller forbigåtte album i 2001 og 2010, før han i 2013 samlet sammen de fleste av sine gamle bandfrender i Boomtown Rats. I 2020 kom deres første album siden 1984, Citizens of Boomtown.
Den ble ingen stor suksess.
BOB GELDOF (f. 1951)
This Is the World Calling
(Bob Geldof/Raymond Doom)
1986 Mercury
Produsert av The Brothers of Doom
Utgitt på albumet Deep in the Heart of Nowhere
