Chris de Burgh het egentlig Christopher John Davison og vokste opp på et 300 år gammelt slott i nærheten av Wexford – eller Veisafjǫrðr, som vi vikinger grunnla stedet som.
de Burgh-navnet tok han etter sin mor.
Han var et typisk eksempel på en artist som vel aldri ble riktig stor i de mer «viktige» platelandene, men som allikevel maktet å holde en karriere gående over flere tiår.
Chris de Burgh var født i Argentina, og hadde en nokså omflakkende tilværelse med opphold blant annet på Malta og Nigeria, før familien slo seg ned i Irland. Faren var en britisk diplomat, mens moren hadde irske røtter.
Han fikk platekontrakt på midten av 70-tallet, og de første utgivelsene var noen litt særegne album midt mellom folk og hva man kan kalle «kunst-rock». Han fikk aldri noen stor suksess med disse, men litt etter litt startet låten A Spaceman Came Travelling fra andrealbumet – Spanish Train and Other Stories – å leve sitt eget lille liv på radiokanalene. Men den toppet da hjemme i Irland.
På tampen av tiåret la de Burgh stilen om i retning «voksenpop», med en forkjærlighet for ballader. Sakte startet populariteten å øke, og 1980-utgivelsen Eastern Wind ble en ren farsott i Norge. Med 68(!) uker på listene ble plutselig de Burgh noe av en norgesvenn, og enkelte kilder sier at frem til da – var det kun Beatles’ Abbey Road som hadde solgt flere album enn de Burgh i Norge.
De to neste utgivelsene startet også å få oppmerksomhet i USA og Storbritannia, godt hjulpet av en låt som Don’t Pay the Ferryman. Men det var 1986-utgivelsen Into the Light som omsider fikk de Burghs karriere til virkelig å ta av.
Her moderniserte de Burgh stilen enda mer, og hans litt avslappende rødvins-ballader – passet som i hånd i hanske for sekvenserne som dominerte lydbildet på midten av dette tiåret. The Lady in Red var en av årets seigeste ballader, og ble også utgitt i et år som hadde påfallende mange andre mannlige veteraner i toppen av listene. Slikt sett var både låten kanskje en slitt slik «riktig låt i rett tid».
I ettertid har låten blitt nokså kraftig påpakket av musikkpressen, og regnes av flere som av tidenes verre slagere. Men den er allikevel en låt mange husker fra dette året, og er stadig en gjenganger på de Burghs konserter.
Chris de Burgh maktet til en viss grad å videreføre karrieren med oppfølgeren Flying Colours i 1988, men noen ny storlåt fikk han aldri. Da han etter en pause vendte tilbake i 1992 med et noe mer gitarorientert lydbilde, forsvant han også fra de norske listene. Men han maktet å beholde en pågående karriere i flere land, og spesielt i Sør-Amerika og Brasil har han ennå i dag mange tilhengere.
de Burgh var aldri noen kritikerfavoritt, men da han startet å eksperimentere med orkestre og noen konsept-album i overgangen til 2010-tallet, startet også musikkpressen å våkne. 2016-albumet A Better World til fikk dels litt ros fra enkelte skribenter, selv om utgivelsen var en slags «oppfølger» til 1986s Into the Light. Noen ny The Lady in Red hadde den derimot ikke.
Deretter bar det til scenen, og Chris de Burgh leverte både toner og ord til musikalen The Legend of Robin Hood. I 2021 ble konseptet også utgitt på album. Hans 22. siden debuten i 1975.
CHRIS DE BURGH (f. 1948)
The Lady in Red
(Chris de Burgh)
1986 A&M
Produsert av Paul Hardiman
Utgitt på albumet Into the Light
