Madonna hadde vel i Norge frem til 1986 vært litt uglesett både blant musikkpresse og platekjøpere. Ikke bare fordi hun nok fremstod noe for vulgær ut fra hva vi var vant til. Men den typiske amerikanske klubb-popen Madonna hadde eksponert oss for på hennes to første album, fremstod også noe for syntetisk for den gjengse norske musikksmak.
Det var arketypisk amerikansk, men litt fremmed for våre nordiske ører som var vant til adskillig varmere og europeiske klanger.
Madonna Louise Ciccone hadde flyttet til New York fra «lille» Bay City tjue år gammel. Hun hadde siktet seg inn som danser, men endte opp som både trommis, gitarist og sanger i bandene Breakfast Club og Emmy and the Emmys. Sistnevnte sammen med Stephen Bray, som skulle samarbeide med Madonna i flere år fremover.
Tanken var å promotere Emmys sammen, men Madonna valgte i stedet å satse fullt som soloartist. Hennes første single, Everybody, ble utgitt i oktober 1982 og fikk vel heller liten oppmerksomhet. Men det skaffet henne kontrakt med selskapet Sire, og i 1983 kom soloalbumet Madonna – gjenutgitt to år senere som The First Album.
Det tok tre låter til før det tok av hjemme i Statene. Låten var Holiday som gikk til en fin sekstende-plass på Billboard, etterfulgt av de enda større Lucky Star og Borderline.
Albumet fikk stort sett god mottakelse, og gjorde Madonna til en av de mest spennende nykommerne på den amerikanske popscenen.
Med Like a Virgin (1984) gikk det enda bedre, og både tittelsporet og Material Girl ble listetoppere i USA. Europeerne var mer tilbakeholdne, men også i Norge gikk førstesinglen og albumet inn på listene. Allikevel ble Madonna foreløpig mer kjent via oppslag i kjendisblader og aviser, fremfor musikken.
En nokså stor opptur kom med filmlåten Into the Groove sommeren ’85. Den ble i Norge langt større enn Like a Virgin, og da smarte platesjefer inkluderte denne på en nyutgivelse av albumet – solgte dette omsider godt også her til lands. I tillegg kom Jakten på Susan. Ved siden av Evita, vel Madonnas eneste vellykkede filmrolle.
Mye endret seg for Madonna i 1986, da hun tok fullstendig kreativ kontroll over True Blue. Med en solid fot og to innen både produksjon og låtskriving, og ikke minst visuelt gjennom flere lett «provoserende» musikkvideoer, fremstod plutselig gatejenta Madonna som en revitalisert kloning av Marilyn Monroe. Hun senket stemmeleiet fra de to forrige utgivelsene, og fremsto nå som en artist selv foreldregenerasjonen kunne like. I det minste til en viss grad.
Og det var nettopp hva førstesinglen Live to Tell gjorde på det segmenterte amerikanske radiomarkedet. Utgivelsen var en nokså overraskende ballade, som også bragte Madonna inn på de mer voksne radiostasjonene. Og Live to Tell ble deretter en såkalt crossover-hit, der generasjonsskillet mellom unge og voksne ikke spilte noe rolle. I USA var dette uvanlig, i alle fall i vår norske forståelse av amerikansk pophistorikk.
Papa Don’t Preach ble gitt ut (i Norge) skarve ti uker senere, og denne skulle bli True Blues største hit – og Madonnas egentlige gjennombrudd som artist også på det europeiske kontinentet. Klubb-følelsen hang selvfølgelig ennå igjen i lydbildet, men nyansene var større – og sjangerbredden adskillig videre. I tillegg var tekstlinjene, i alle fall i katolske miljøer, nokså provoserende. Papa Don’t Preach problematiserte rundt ung graviditet og abort.
True Blue skulle bli tiårets mest solgte utgivelse med en kvinnelig artist, og er i dag også med sine 25 millioner et verdens mestselgende gjennom alle tider. I dag bærer nok utgivelsen litt preg av å være noe datert i lydbildet, men flere av låtene har overlevd gjennom hele Madonnas karriere siden.
De to påfølgende singlene, tittelsporet og Open Your Heart, gjorde det også sylskarpt på listene. Og ni måneder etter albumutgivelsen, maktet faktisk La isla Bonita å bli en singlehit i Norge.
1987 ble et litt mindre aktivt år for Madonna på listene, men hun holdt seg i søkelyset med (den gresselige) filmen Who’s That Girl, der tittelsporet holdt henne høyt på singlelistene (nr 5 i Norge) – etterfulgt av den litt labrere Causing a Commotion (10/No) litt senere på året.
En remiks-ugivelse, You Can Dance, kom på tampen av året, sekvensert sammenhengende som en eneste stor «dance». Noe som slett ikke var vanlig for de største kommersielle artistene den gangen.
1987 var også året for Madonnas første verdensturné, som selvfølgelig ikke gikk innom verken Norge eller Norden. Ved siden av You Can Dance, startet hun deretter arbeidet med henne neste store album – og single – Like a Prayer.
MADONNA (f. 1958)
Live to Tell
(Madonna/Patrick Leonard)
1986 Sire
Produsert av Madonna og Patrick Leonard
Utgitt på albumet True Blue
Papa Don’t Preach
(Brian Elliot/Madonna)
1986 Sire
Produsert av Madonna og Stephen Bray
Utgitt på albumet True Blue
