En av pophistoriens mest usannsynlige og suksessrike askepott-historier, startet da en musikkskribent fra Newcastle helt tilfeldig møtte en arkitekturstudent fra Blackpool på en hifi-sjappe i London.
Skribenten var Neil (Francis) Tennant (f. 1954). Studenten var Chris (Christopher Sean) Lowe (f. 1959). Sammen fant de raskt, og bokstavelig talt, tonen – og inspirert av den pågående synthpop-bølgen, startet de å både skrive og produsere låter sammen.
Deres nokså diverse bakgrunner farget låtene fra første stund. Tennant tok vokalrollen, og valgte nokså bevisst å beholde sin nesten androgyne britisk-engelske aksent på innspillingene. I tillegg farget han tekstene ofte basert på sin erfaring som journalist, der han til 1986 var fast skribent i det uhyrlig populære pop- og undomsmagasinet «Smash».
Navnet tok de slett ikke som noen historier vil ha det til, at de møttes i en «pet shop». Men de hadde begge bekjente som jobbet der, og som ble omtalt som «Pest Shop Boys».
Lowe, som var oppvokst i en musikalsk familie, tok den musikalske rollen. Foruten tangentene, var han også en utmerket trombonist. Det var ikke uten grunn Pet Shop Boys utover karrieren gjerne tok i bruk både orkester og ekte blåsere tillagt den i utgangspunktet noe kjølige synth-popen.
Denne forunderlige miksen mellom dansbar pop og til tider både alvorspregede og ironiske tekstlinjer, gikk kanskje de fleste hus forbi. Men britene elsket det. Selv om det måtte et par manager- og selskapsbytter til før West End Girls virkelig slo til.
Produsent Stephen Hague var den som fikk samlet brikkene, en den gang ung Hague som allikevel og allerede da hadde ført frem navn som OMD og Rock Steady Crew til solide salgstall. Og langt senere a-ha.
West End Girls var en av de senere låtene ferdigstilt til albumet Please, og det bar kanskje også resten av albumet preg av – da flere av låten ble mikset om til den endelige utgivelsen. Låten ble utgitt på tampen av 1985, men den tok først av fra januar ’86 og utover. Og blir i dag, i alle fall hos britene, regnet som en liten klassiker innen britisk pop fra denne tiden.
Pet Shop Boys gikk allerede da sine helt egne veier, uavhengig av kommersielle interesser , og remikset flere av innspillingene til en slags egensentrisk klubbutgivelse: Disco. Noe de skulle fortsette med gjennom hele karrieren.
To følgende singler gjorde det også veldig på de britiske listene, begge i nokså oppjusterte versjoner: Opportunities og Suburbia, mens selve albumet – Please – vel rett og slett ble for «britisk» til å vekke de helt store massene utenfor øyene.
Det skulle snart rette på seg. Sommeren 1987 kom It’s a Sin.
PET SHOP BOYS
West End Girls
(Neil Tennant/Chris Lowe)
1985 Parlaphone
Produsert av Stephen Hague
Utgitt på albumet Please
