Peter Paul Cetera hadde i over femten år vært en bærende brikke i Chicago, der han hadde traktert både bass og mikrofon. Det var til 1985, da han trett av gjentatte turnéer fant ut at han hadde mer å hente av å gå solo.
I Chicago hadde Cetera som låtskriver vært særlig sentral siden 1976, da han også hadde servert norske lyttere deres eneste singlehit her på berget med If You Leave Me Now. Ut tiåret fortsatte han å levere de mer melodiøse balladene til bandet, som han ofte sang selv med sin gjenkjennelige tenorstemme.
Da Chicagos karriere skrantet noe i overgangen til 80-tallet, forsøkte Cetera seg med en solo-utgivelse – som knapt en sjel gadd å høre noe som helst på. Ikke en gang bandet. Men da Chicago fikk et solid comeback i 1982, styrket Cetera sin låtskriverposisjon i bandet – og han ble neste synonymt med flere hitlåter fra gruppen i starten av tiåret.
Lei av gjentatte turnéer, og liten forståelse for at han ønsket en solokarriere ved siden av gruppen, forlot han Chicago i 1985. Og med hans første ordinære solosingle, Glory of Love, viste Cetera at ballade-håndverket kunne han fint håndtere på egen hånd.
Låten var egentlig et tema fra Karate Kid II, en av årets mest populære filmer. Og som med flere av 80-tallets Chicago-innspillinger, var Glory of Love skrevet i samarbeid med produksjons-guru David Foster. Det kunne fint høres i uttrykket av låten, og en del amerikanere var i starten overbevist at utgivelsen var en ny single fra bandet – ikke Cetera solo.
Cetera og hans typisk amerikanske radiopop/rock, ble nok for sofistikert for norske platekjøpere. Albumet Solitude/Solitaire solgte greit nok her hjemme, men vi gikk helt glipp av at han fikk noe en nummer 1 i USA senere på året med The Next I Fall – sistnevnte i duett med Amy Grant.
Da oppfølgeren, One More Story, kom i 1988, fikk denne riktignok noen hyggelige uker på VGs albumliste. Men hos oss solgte «gamlebandet» Chicago det dobbelte.
Cetera ble også like kjent for sitt samarbeid på andres album, der han ofte bidro med en eller to låter. Gjerne som duetter. Men fra 1992 stagnerte karrieren også i USA, da hans typiske vestkyst-ballader forsvant både fra lister og radioene. Og som «rockeartist» hadde Cetera aldri hatt noe særlig format som låtskriver.
Han beholdt et nokså trofast publikum, og ga ut jevnlige utgivelser til 2005 – da han på en måte avsluttet albumkarrieren selvfølgelig med et julerelatert album.
Det neste tiåret revitaliserte han seg selv som en utpreget sceneartist, og valgte å reise rundt med et blandet repertoar av både sine egne soloutgivelser – og låter fra Chicago-tiden.
I 2019 fant Cetera ut at nok var nok og pensjonerte seg fra bransjen for godt.
Peter Cetera ble som en del av nettopp Chicago innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame, men som da som tidligere: Han nektet å opptre med sine gamle bandvenner. Som for øvrig per 2022 slett ikke har lagt musikken på hyllen. Men stort sett uten Ceteras ballader på reperoaret.
PETER CETERA (f. 1944)
Glory of Love
(Peter Cetera/David Foster/Diane Nini)
1986 WEA
Produsert av Michael Omartian
Utgitt på albumet Solitude/Solitaire
