Peter Brian Gabriel hadde i 1986 gitt ut fire album, som alle hadde funnet sin egen lille nisje midt mellom kunst, ytringer og rock. Ingen av disse hadde noen egentlig tittel, for det var jo innholdet som var essensielt. Ikke noen tilfeldige bokstaver foran.
1986 var året da ha måtte bite seg i det prinsippet, da Gabriel meget motvillig gikk på å kalle femte-utgivelsen for So.
Peter Gabriel hadde frem til 1975 vært vokalist og frontfigur i Genesis, der han hadde en så sentral rolle at knapt noen som helst spådde at bandet ville overleve uten Gabriel ved roret. Som kjent gikk det ikke helt slik.
Som soloartist kuttet han ut alt det teatralske fra Genesis-perioden, men han fortsatte å eksperimentere både med rytmikk og sangstrukturer. Det rytmiske var ofte fremtredende, men gjennomgående uten cymbaler. Gabriel kunne ikke fordra «harde» kræsj-lyder fra disse instrumentene.
De to første albumene solgte begge helt greit, også i Norge, men Gabriels form for «kunstrock» ble nok for sær til det helt store publikumet. I 1980 fikk han derimot vind i seilene, da han våget å ta noen nokså klare politiske standpunkt, også i sangtekstene. Etter ryktene nærmest å ha truet seg til å få utgitt album nummer tre, ble denne hans største suksess til da i karrieren. Først og fremst grunnet hyllesten til den sørafrikanske frihetskjemperen Biko.
To år senere fikk han et slags gjennombrudd i USA, da låten Shock the Monkey klatret opp til nummer 28 på Billboard.
Med So og singlen Sledgehammer hentet Gabriel inspirasjon nettopp fra det amerikanske markedet, med til tider nokså tydelige referanser til soul og r&b. Med en usedvanlig melodiøs teft ble begge store suksesser, og utgivelsen har ofte blitt beskrevet som en hybrid der Gabriel maktet å videreføre sine kunstneriske referanser med det kommersielle.
At ringreven Daniel Lanois satt ved produksjonspakene, var nok langt fra noen ulempe. Og spesielt i amerikanske musikkpresse, blir So ofte trukket frem som et av 80-tallets fineste og beste øyeblikk. Mindretallet som mildt sagt ble skuffet over den «kommersielle retningen», både var og ble i mindretall.
Sledgehammer kom med en banebrytende, og underholdende, musikkvideo som siden vant hele ni priser under 1987s MTV Music Video Awards. Det var definitivt ingen ulempe på populariteten. Låten som var og ble Gabriels enslige singlehit i Norge, ble hos oss liggende i tre måneder inne på Topp 10.
Albumet So toppet albumlisten, lå der inne i atten uker, og fikk etter hvert god drahjelp av Kate Bush-duetten Don’t Give Up. Nok en musikkvideo som fikk mer enn såkalt «heavy rotation» på musikkvideo-kanalene.
Det tok tid før Gabriel vendte tilbake med nye utgivelser. Med Us var han tilbake der han var før utgivelsen i 1986, og denne og senere album fikk langt fra samme salgstall og oppmerksomhet. Allikevel beholdt sin posisjon som en kreativ og kunstnerisk artist som man langt fra kunne avskrive.
Etter Us har kun gitt ut fire utgivelser, og bare Up fra 2002 med eget materiell.
Han har allikevel vært svært aktiv i flere andre sammenhenger. Ofte med musikk til filmprosjekter, og ikke minst med sitt eget plateselskapet – Real World Records – som ble startet for å fremme verdensmusikken fr a ellers ukjente navn fra alle deler på kloden.
Gabriel er også ett av svært få navn som har blitt innlemmet i Hall of Fame både som bandmedlem (Genesis) og som soloartist.
I nesten tjue år har presse og tilhengere ventet på et såkalt neste-album fra Gabriel, visstnok med tittelen I/O. Det har foreløpig blitt kun med ønsket.
Peter Gabriel blir vel strengt tatt ofte sett på som en såkalt kult-artist, et navn som var «kult» å like. Da han med Sledgehammer og So løsnet litt på slippen, viste han at det faktisk gikk an å kombinere hva man kalte kvalitet, med det tilgjengelige.
PETER GABRIEL (f. 1950)
Sledgehammer
(Peter Gabriel)
1986 Virgin
Produsert av Peter Gabriel og Daniel Lanois
Utgitt på albumet So
