Det var den berømmelige domino-effekten som slo til, da den knapt tjue år gamle John Francis Bongiovi Jr. med standhaftig innsats fikk låten Runaway til å snurre og gå på radiostasjoner i New Jersey-distriktet.
Effekten var ikke bare at Jon Bon Jovi, som han nokså raskt tok som artistnavn, fikk platekontrakt med Mercury. Men også at han også stod uten et egentlig band. Ingen av Bon Jovi anno 1986 deltok nemlig på Runaway. En låt som så vidt skrapet innom topp 40 på Billboard.
I tur og orden hyret Bon Jovi inn keyboardist David Bryan, som igjen fant bassist Alec John Such og den adskillig mer erfarne trommisen Tico Torres. Og på tampen av året kom omsider en fast gitarist på plass med Richie Sambora, som kjapt ble Bon Jovis makker som låtskriver.
Både det selvtitulerte albumet fra 1984 og oppfølgeren 7800° Fahrenheit året etter ble bare moderate suksesser for det nye bandet, men kvintetten fikk nok oppmerksomhet til å bli hyret inn som oppvarmere for navn som Kiss og Scorpions i Europa.
Bon Jovi fikk imidlertid nok støtte fra plateselskapet til å satse stort på et tredje album. Superprodusent Bruce Fairbarin takket ja til å lede innspillingene, og han igjen foreslo raskt å hyre inn eksterne låtskrivere i tillegg til Bon Jovi/Sambora. I første rekke gjaldt dette Desmond Child, som så og si skulle jobbe sammen med bandet helt frem til dags dato.
Med seg i bagasjen hadde Child If You Were a Woman (And I Was a Man), som tidligere i 1986 hadde blitt en stor skuffelse som single for Bonnie Tyler ⟶. Sammen skrev Child, Bon Jovi og Sambora låten om til You Give Love a Bad Name. Og denne «versjonen» slo ikke bare til i USA utover høsten ’86, men også i store deler av verden ellers. Utenom i Norge.
Vi våknet derimot av single nummer to fra albumet Slippery When Wet: Livin’ on a Prayer. Godt hjulpet av NRKs nystartede Toppop. Den snek seg helt opp til topps på VGs Topp 10 på tampen av januar 1987, men ble samtidig også en av tidenes mest kortreiste nummer 1-låter i Norge. Kun sju uker ble det totalt på singlelisten.
Albumet – som også toppet – var adskillig seigere i levetid med sine 20 uker.
Livin’ on a Prayer sies å ha et av det mest gjenkjennelige «hookene» fra 80-tallet, og den dukker stadig opp på lister over de virkelig store låtene fra dette tiåret. I alle fall i USA har den fått klassikerstatus, og har der et helt annet rennommé enn på vår side av Atlanteren.
Både låten, og Bon Jovi selv i denne tiden, blir ofte nevnt som selve startskuddet på glam-metalbølgen. Der i utgangspunktet melodiøse poplinjer møtte støyende gitarer, og ikke minst hår(!). Det var en grunn til at musikkpressen nokså kjapt kom opp med begrepet «puddelrock».
Nå distanserte Bon Jovi seg raskt fra begrepet, noe de blant annet beviste med Wanted Dead or Alive, og i alle fall forsøksvise tekstlinjer rettet inn mot hvermannsen og du og jeg og de daglige utfordringene på gatehjørnene.
Bon Jovi fulgte stort opp med New Jersey i 1988, som inneholdt minst tre store singler som ble store hos amerikanerne. Låter som Bad Medicine og Born to Be My Baby fikk også solid radiotid her i Norge, men bandet ble først og fremst et albumnavn for norske platekjøpere. Det nokså bombastiske uttrykket på enkelte av låtene, hjalp ikke akkurat på puddelrock-stemplet. Og tre års sammenhengende arbeid med plateinnspillinger og turnéer gjorde også sitt.
Bandet tok seg rett og slett en pause helt på høyden av karrieren, og både Bon Jovi selv og Sambora tok tiden til hjelp med egne soloprosjekter.
Jon Bon Jovi kom sterkt alene i 1990 med Blaze of Glory, mens Richie Sambora året etter fikk overraskende ros for sin Stranger in This Town.
Da Bon Jovi igjen kom sammen i studio, var rocken i ferd med å endre karakter. Det samme var bandet selv. Og lydbildet kvintetten kom opp med på Keep the Faith i 1992, skulle overraske mange.
BON JOVI
Livin’ on a Prayer
(Jon Bon Jovi/Richie Sambora/Desmond Child)
1986 Mercury
Produsert av Bruce Fairbairn
Utgitt på albumet Slippery When Wet
