Da Culture Club sprakk opp i limingen i 1986, beholdt Boy George overskriftene. Men ikke på grunn av musikken.
Etter åpenlyst å ha innrømmet trøbbel med tyngre stoffer, skulle 1987 bli hans vei tilbake, også musikalsk. Med Everything I Own klarte han vel det, en låt som toppet både i Storbritannia og Norge, men aldri fikk fotfeste inn på det amerikanske markedet der Culture Club hadde vært store.
Boy George het egentlig George Alan O’Dowd og hadde sine røtter i en irsk-katolsk arbeiderfamilie fra Dublin. Han endret aldri navnet formelt, og Boy var på alle måter både et artist- og tilnavn.
I sekstenårsalderen startet han å eksperimentere med både klær og utseende. George var aldri redd for å utfordre, og kunne gjerne ta på seg en nonnedrakt ruslende rundt i Sør-London. Han brydde seg ikke om reaksjoner og gjentatte trusler fra gatehjørnene, og vokste på det. Både personlige og musikalske favoritter var David Bowie og T. Rex’ Marc Bolan.
Det var også utseendet som fikk ham inn i det musikalske miljøet. Først via Bow Wow Wow, deretter i Culture Club som fikk sitt store gjennombrudd i 1982. Etter fire hektiske år var det slutt, mye grunnet Georges stoffmisbruk – der han knapt var i stand til å gjennomføre verken innspilling eller promotering til deres fjerde og siste album.
I 1987 var George derimot fri for både band og stoff, og forventningene var store til soloutgivelsen Sold. Første låt på egen hånd var et kanskje noe overraskende valg, av gruppen Breads 1972-traver Everything I Own. Denne hadde da vært stor i USA, men ble ikke fullt så kjent i Europa Boy George la seg imidlertid tettere opp mot en innspilling av reggae-artisten Ken Booth to år senere, og den lett slentrende reggae-følelsen kunne fint kjennes igjen da Georges versjon ble utgitt i mars ’87.
Albumet Sold ble derimot ikke så veldig godt mottatt verken av presse eller publikum, og senere låter strandet nokså langt nede på listene. Boy George forsøkte seg deretter på prosjektet Jesus Loves You, mye inspirert av Hare Krishna-bevegelsen. Det førte kun til moderat suksess, men låten Sweet Toxic Love fikk mye spilletid også på norske radiostasjoner.
Deretter ble vel Boy George nærmest et slags undergrunnsnavn, alltid populær for tabloidpressen – men uten at han egentlig fikk ordentlig sving på egen solokarriere. Fra 1997 til 2013 virket han på småklubber, show og musikaler, men platekarrieren var i realiteten død.
Siden har han fått fornyet interesse, også etter en gjenforening med tre fjerdedeler av Culture Club i 2011. Han har forblitt et ikon både i og utenfor LGBT-bevegelsen, og har gått fra å feie gatene etter en samfunnsdom, til å innta noen av de største scenene i verden.
Som George selv beskrev det: «I know I’m crazy but just a little sane. I get to take this ride again.”
Boy George var kanskje talentet som ble noe borte i en rekke av andre impulser, både på godt og vondt. Men han hadde – og har – en karisma og stemme som skilte seg ut i mengden. Og hos britene vil han trolig ha et navn langt lengre enn de mange andre samtidige fra 80-tallet.
BOY GEORGE (f. 1961)
Everything I Own
(David Gates)
1987 Virgin
Produsert av Stewart Levine
Utgitt på albumet Sold
