Housemartins – Caravan of Love

The Housemartins var en relativ kort affære innen britisk pop, men i løpet av et par-tre år leverte de flere låter inspirert av 60-tallets jangle-pop. Ofte med en lun og hverdagslig, typisk britisk humor på sidelinjen.

Kvartetten skulle også i ettertid gjøre seg bemerket, i svært varierte retninger.

The Housemartins ble fra 1983 frontet av vokalist Paul Heaton og gitarist Stan Cullmore. Og i bunn og brunn var de to unge herrene, da tjue år gamle, helt komfortable med å være en duo. Etter hvert utvidet allikevel både repertoar og musikk seg, og både en bassist og trommis ble hyret inn – og ut. Utskiftningene nokså hyppige, men bassist Norman Cook ble etter hvert et mer stabilt medlem.

Med trommis Hugh Whitaker var de et av mange navn som ble kjent gjennom den britiske DJ-en John Peel og hans såkalte «peel sessions». Peel var en mester i å få frem ikke bare nye navn, men også nye stiler og sjangre, i disse programmene på BBCs radio. Flere artister og band fikk platekontrakt i etterkant av opptreden, så også med The Housemartins.

Musikalsk spilte gruppen hva som ble kalt jangle, en gladlynt rock med klare referanser til 60-tallets skramlende gitarer der Bob Dylans Mr. Tambourine Man var selve gudfaren av sjangeren. I Storbritannia hadde stilen en rekke grupper som ble mer eller mindre populære på 80-tallet, og The Housemartins ble en av disse.

Bandet slo i gjennom med låter som ofte hadde et sosialt arbeiderklasse-tilsnitt i tekstene, men også med visse kristne referanser. Begge gjenspeilte seg i kvartettens bakgrunner. Ufarliggjort med et slags image som likandes nabogutter, var de langt fra noen typiske britiske rockestjerner.

Caravan og Love ble deres tredje virkelige store låt i Storbritannia, og stammet også fra opptrendene i Peels radiosesjoner. Innspilling rakk derimot aldri å bli med på kvartettens debutalbum London 0 Hull 4, noe som nok gikk fem på for mange platekjøpere da de kjøpte albumet uten å sjekke sporlisten. Her måtte man faktisk kjøpe låten, ikke «hele albumet».

Innspillingen var opprinnelig utgitt av The Isley Brothers i 1985, som Isly-Jasper-Isley med Chris Jasper i rekkene. Da i en riktig så typisk og amerikansk R&B-innspilling med kun moderat suksess i USA. For Housemartins ble låten deres største – og nesten eneste – hit utenfor de britiske øyene. Og i Norge ble den tiårets enste a capella-låt med stor suksess dette tiåret.

Senere i 1987 ble trommis Hugh Whitaker bokstavelig talt byttet ut med Dave Hemmingway i musikkvideoen(!) til deres Five Get Over Excited. Det vil si, i musikkvideoen ble han «kidnappet» og vendte aldri tilbake til bandet.

The Housemartins ble deretter oppløst etter sitt andre studioalbum samme år, og bandmedlemmene gikk da i nokså forskjellige retninger. Bassist Norman Cook dannet for eksempel Beats International, før han døpte seg om til Fatboy Slim. Vokalist Heaton tok med seg trommis Hemmingway til The Beautiful South, som skulle bli både kritiker -og publikumsyndlinger hos britene i flerfoldige år.

Albumtittelen London 0 Hull 4, var for øvrig et spark bak til en oppblomstring av navn fra Hull på midten av 80-tallet. The Housemartins kalte seg det fjerde største bandet fra Hull på denne tiden. Hvor mange var det på samme tid i London …?


THE HOUSEMARTINS
Caravan of Love
(Isley/Japser/Isley)
1986 Go! Discs
Produsert av John Williams