Belinda Jo Carlisle var allerede stor i USA da hun i årsskiftet 1987/88 inntok lister over hele verden med den godt mottatte Heaven Is a Place on Earth.
Carlisle hadde fra tampen av 70-årene frontet jentebandet The Go-Go’s, et forholdvis ukjent band i Europa, men de regnes stadig som den største amerikanske jentegruppen i USA. Selve platekarrieren gikk riktignok bare over tre korte år – og like mange album. Men kvintetten oppnådde stor popularitet, flere hitsingler og ett nummer 1-album på Billboard.
Ikke minst ble de en stor inspirasjon for senere kvinnelige rockere. Det var faktisk mulig for jenter i band – og det var like mulig å både spille egne instrument og samtidig stå for låtskriving.
I 1985 gikk jentene hvert til sitt, og Belinda Carlisle satset deretter solo. Hennes Belinda fra 1986, i en lett inspirasjon fra girlpoweren på 60-tallet, solgte til gull i USA anført av to store singler i Mad About You og I Feel the Magic. Sistnevnte nådde også norske radiostasjoner, eller i alle fall de svenske.
Med Heaven on Earth byttet hun plateselskap, og fremstod nå som en slags popdiva nokså langt fra jenta-rundt-gatehjørnet-imaget fra Go-Go’s-tiden. Heaven Is a Place on Earth hadde en nokså bombastisk poprock-sound, som umiddelbart slo an på begge sider av Atlanteren. Låten var produsert av Rick Nowels, som akkurat hadde ført Stevie Nicks tilbake til listene, og singlen har i flere anledninger blitt nevnt blant 80-tallets finere øyeblikk.
Carlisle fulgte opp med låter som I Get Weak og Circle in the Sand, der ingen kom inn på de norske listene. Men sistnevnte har av en eller annen grunn stadig blitt hentet tilbake på norske radioer gjennom tiårene, og er kanskje på flere måter blitt Carlisles litt glemte låt.
Selve albumet fikk bedre kritikker i Europa enn USA, der Carlisle allerede var et offer for gjentatte sammenligner med Go’Go’s. For polert og «europeisk» var gjengangere i musikkpressen, men platekjøpere – og lyttere – var i følge salgs-og lyttertall tydeligvis ikke helt enige i den betegnelsen.
Både låt og album ble Belindas eneste listeplasseringer i Norge, men hun forble en stødig leverandør av godtselgende singler og album også i årene som kom – spesielt i Storbritannia, Australia og av en eller annen grunn i Sverige. Oppfølgeren Runaway Horses i 1989 ble en fin suksess, selv i USA, med god hjelp av gjesteartister som George Harrison og Bryan Adams.
Da hun forlot lydbildet fra 80-tallet til fordel for mer synth-rettet materiell, stilnet deretter karrieren i hjemlandet. Real i 1993 var det nærmeste hun var kommet «rock» på nærmere et tiår, mens hennes siste album A Woman and a Man tre år senere kanskje nærmest kunne kategoriseres som «voksenpop».
Frem til 1996 hadde Carlisle hele sytten låter inn på britenes topp 40, før hun da ble mor på heltid og trakk seg noe tilbake. Senere har hun kun gitt ut sporadiske utgivelser, og da i helt annet terreng enn hennes 80- og 90-talllsutigvelser. Samtidig har hun vært mer eller mindre aktiv i like sporadiske gjenforeninger med Go-Go’s, som i 2021 ble funnet verdige nok til en plass i Hall of Fame.
Belinda Carlisle var blant disse artistene som gikk fra å være styrt av plateselskapene, til å ta nærmest fullstendig kontroll over egne veivalg og karriere. 1993s Real var det første skrittet, mens låten California fra 1996 oppsummerte hennes «emigrasjon» over til London og Frankrike på tre minutter:
«I remember I was in the tanning salon | When I heard that River Phoenix was gone», sang hun. Og selv om låten ikke var skrevet av henne selv, trodde vi henne.
Etter tretti år med festing og kokainmisbruk, har hun mot alle odds beholdt både seg selv og familie. Hun er i dag stadig like ettertraktet i amerikanske medier, som alltid ønsker å grave etter glemte skandaler – eller som i Belindas tilfelle: Hemmeligheten bak en jentegjeng som i realiteten var med på å endre holdningene innen amerikansk rock.
BELINDA CARLISLE (f. 1959)
Heaven Is a Place on Earth
(Rick Nowels/Ellen Shipley)
1987 Virgin
Produsert av Ellen Shipley
Utgitt på albumet Heaven on Earth