Å følge opp et allerede ikonisk tema som The Final Countdown var jo aldeles umulig, men Europe maktet allikevel å slå godt fra seg også med i 1988 med Superstitious og albumet Out of This World.
Til det fikk kvintetten hjelp av den da nesten allestedsværende amerikanske produsenten Ron Nevison, og det kunne høres. Albumet var adskillig mer variert i kantene enn forgjengeren, og de tyngste riffene fra 1986 var nokså godt slipt ned i kantene. Det virket som skapt for amerikanske radiostasjoner, men det var bare det – at siden suksessen to år tidligere, hadde en mengde andre navn slått seg opp i glam metal-bølgen. Og Europe forsvant nok litt der.
Superstitious var og ble kanskje deres mest iørefallende låt noensinne, og den fikk forholdsvis god mottakelse av kritikerne. Låten gjorde det best i Skandinavia og Mellom-Europa, men klatret også godt opp på Billboards Hot 100. Kritikken kom helst mot selve albumet, der Out of This World raskt ble kategorisert som tung rock uten tyngde eller noen som helst utfordringer. Og det var det jo.
Utgivelsen ble på ingen måter en fiasko der den solgte i anslagsvis tre millioner verden over, men spesielt på det britiskspråklige markedet gjorde albumet det dårligere enn forventet – noe som også gjorde sitt til at Europe måtte avlyse et par oppsatte i turnéer i etterkant.
Joey Tempest og bandet vendte seg deretter til Los Angeles for neste skritt i karrieren, men måtte etter press fra plateselskapet skrote et planlagt album i 1990. Prisoners in Paradise kom deretter i 1991, der der nesten-balladen I’ll Cry For You ble bandets siste single som vel kunne kalles en «hit».
Albumet solgte alt annet enn bra (nr. 19 i Norge), og bandet skyldte senere på grunge-bølgen. En helt vanlig «forklaring» fra navn som ikke fikk det helt til å stemme i 1991, året som i dag ofte blir regnet som et av rockens virkelige store årganger. Men grungen var ennå noen måneder unna, og kanskje Europes forsøk på et mer gitarbasert materiell, rett og slett ikke fenget publikum godt nok.
Året etter tok bandet seg allikevel en solid pause, der Joey Tempest pleiet en god karriere hjemme i Sverige med et adskillig mer tilbakelent repertoar. Først ti år senere ble de igjen samlet, og da med John Norum tilbake på gitarer i stedet for Kee Marcelo, som hadde overtatt Norums plass på de to albumene i 1988 og -91.
Da var stilen nokså hardere i kantene, nærmere nu-metalen som herjet listene på starten av tusenåret. Bandet fortsatte å turnere både inn- og utland, og tjente nok på det – for flere av de kommende utgivelsene solgte overraskende godt til å være et i utgangspunktet strandet «puddel-band» fra 80-tallet. Seks album har det blitt frem til i dag, der Walk the Earth fra 2017 er det foreløpig siste. Flere av disse har solgt til gull hjemme i Sverige, og sistnevnte gjestet både de britiske og norske album-listene.
Europe var nok i 1988 et erketypisk produkt av 80-tallet. Men selv foruten en viss nedtellingslåt fra 1986, har flere av bandets låter vist seg å holde stand på diverse retro radiokanaler – og YouTube. Superstitious var slett ingen typisk single fra et lignende band tilbake i 1988, og i ettertid har den kanskje tjent på nettopp det.
EUROPE
Superstitious
(Joey Tempest)
1988 Epic
Produsert av Ron Nevison
Utgitt på albumet Out of This World
