Historien om Milli Vanilli startet som et talentfullt suksesseventyr, og endte i total katastrofe. Med urbane rytmer og røtter både i svart og hvit popmusikk, skulle duoen i et par år selge i millioner – før kortstokken falt fullstendig sammen.
Fab Morvan (f. 1966) og Rob Pilatus (1966-98) hadde begge søkt lykken i hjembyen München med felles bakgrunn som dansere og modeller. Da hadde møttes nettopp på en klubb i den tyske byen, og fant umiddelbart tonen seg i mellom. Et par nokså billige demoinnspillinger nådde deretter ørene til produsent Frank Farian, som inviterte dem med til hans studio i den sørtyske byen.
Morvan og Pilatus passet perfekt til Farians nye planer om en urban duo med røtter i r&b og ny amerikansk klubbmusikk, men stadig med fengende melodier som grunnlag. Farian hadde nettopp revitalisert sitt hjertebarn i Boney M., og noen skarpe ører kunne fint oppfatte samplinger på Milli Vanillis debutalbum fra noen av denne kvartettens senere innspillinger.
De håpefulle ungguttene ble raskt funnet «uegnet» til å bidra vokalt i studio, og det ingen utenfor studioveggene visste – var at Farian deretter fortsatte å gjøre innspillinger sammen med en rekke vokalister og musikere. Mens Milli Vanilli fremstod som en duo visuelt og frontet disse låtene.
Girl You Know It’s True måtte riktignok bli utgitt et par ganger før låten tok av, og dertil var versjonen som toppet i Tyskland ikke helt lik med den miksen vi hørte i Norge utover senhøsten 1988. Hos oss nådde singlen en andreplass og ble liggende på Topp 10 i fjorten uker.
Låten var i sin opprinnelig versjon gitt ut av det ukjente amerikanske Nurmarx, da i en nokså annerledes versjon enn hva som ble fanget av Farian i München.
Også selve albumet, All or Nothing, ble mikset om, og på et tidspunkt fantes tre forskjellige utgaver på markedet. Først den andre europeiske versjonen med undertittelen 2×2, nådde VGs albumliste så seint som i november 1989. Det skyldes først og fremst stor suksess i USA, der låten Girl I’m Gonna Miss You hadde blitt diger.
Denne ble også deres andre store hit i Norge og lå lenge inn også på norske lister. I mellomtiden hadde også en tredje låt, Baby Don’t Forget My Number svippet innom listene.
På samme tid startet det å gå rykter om at det slett ikke var Morvan og Pilatus som selv sang på innspillingene. Det hindret dem allikevel ikke å få tildelt en Grammy, men ikke lenge etter sprakk bomben i tyske medier. Milli Vanilli var frontet av en rekke studiomusikere, og ungguttene hadde ikke sunget en eneste tone på låtene.
Grammy-prisen måtte leveres tilbake i skam, og produsent Farian hadde ikke noe annet valg enn å stå frem i mediene og bekrefte avsløringen. Der vek han ikke et skritt tilbake og viste aldri noe som helst anger eller dårlig samvittighet.
For Farian var Milli Vanilli et prosjekt, der det ikke spilte noen rolle hvem som frontet det hele utad – eller hvem som frontet musikken innad. Det handlet om kreativitet, og var noe som folk bare måtte venne seg til i årene som kom. Også Boney M. hadde vært en lignende gruppe, men da hadde tross alt to av fire medlemmer bidratt aktivt på innspillingene.
Farian lot heller ikke skandalen stanse videre utgivelser, og omdøpte det allerede påstartede andrealbumet til The Real Milli Vanilli – med de egentlige vokalistene og musikerne fremmet på platecoveret. Men da var platekjøperne naturlig nok hektet av, og utgivelsene ble bare en moderat suksess på hjemmemarkedet i Tyskland.
Frank Farian lot deretter det hele gå i oppløsing, konsentrerte seg et par år rundt en retrobølge for Boney M. – før han slo tilbake med et par dance-prosjekter på midten av 90-tallet. Av disse skulle La Bouche bli en stor suksess også i Norge.
Og Morvan og Pilatus?
Etter først å ha forsøkt seg som en duo på egen hånd, viklet Rob Pilatus seg inn i heller tvilsomme gjøremål. Og under nok et forsøk på et comeback, ble han i 1998 funnet død etter en overdose. Riktignok stadfestet som en ulykke.
Fab Morvan fortsatte innen musikken som DJ og korist for andre artister, men fra 2003 forsvant også han fra søkelyset. Fra 2012 har han igjen vært aktiv, og fra tid til annen dukket opp på TV-skjermene både i dokumentarer og gjennom små musikkprosjekter.
Milli Vanilli var historien om to håpefulle unggutter som trolig ble lurt inn i kontrakter de slett ikke hadde forutsetninger til å kunne se det hele omfanget av. Det hjalp ikke på at produsenten var Frank Farian, en mann Kjetil Rolness i sin tid kalte «en av platebransjens sleipeste bakmenn».
På kort sikt ble nok bransjen noe mer forsiktig med hvem som gjorde hva innen både innspillinger og promoteringer, og blant andre NRK P3 svarte med å ha sin egen Milli Vanilli-test live for norske artister i flere år utover 90-tallet.
Så kan man bare lure på hvorfor Farian ikke fra første stund valgte å kombinere det tidstypiske og moteriktige, visuelle inntrykket av Morvan og Pilatus, med sine session-musikere.
MILLI VANILLI
Girl You Know It’s True
(Bill Pettaway, Jr/Sean Spencer/Kevin Lyles/Rodney Holloman/Ky Adeyemo)
1988 Hansa/BMG Arista
Produsert av Frank Farian
Utgitt på albumet All or Nothing
