En av 1998s mest eksotiske og særpregede låter, var israelske Ofra Hazas flørt med tradisjonelle jemenittisk-jødiske verselinjer i den tospråklige Im Nin ‘alu. En hybrid av lyder og rytmer, som gjorde Haza til noe av legende innen verdensmusikken.
Bat-Sheva Ofra Haza, der Ofra Haza var familienavnet, var av såkalt mizrahisk slekt: Jøder med røtter fra Jemen, der man hadde – og har – en utpreget og tradisjonell skattkiste av både musikk og lyrikk. Det var fra disse røttene Ofra Haza på midten av 80-tallet startet å kombinere med sin da allerede etablerte pop-karriere i Israel, og hennes 1984-utgivelse Yemenite Songs blir regnet som banebrytende. Ikke bare innen israelsk popindustri.
Ofra Haza startet egentlig karrieren i en teatergruppe, men startet først selve sangkarrieren etter å ha tjent i det israelske militæret gjennom to år. Hun platedebuterte så tidlig som i 1974 gjennom teateret, men sitt egentlige gjennombrudd på egen hånd kom først i 1980 med låten Shir ha’frecha, som ble noe omdiskutert i hjemlandet grunnet sin litt frekke fremtoning.
Fire år på rad ble hun kåret til landets største kvinnelige artist, og i 1983 – 26 år gammel – representerte hun hjemlandet i Eurovision, dette året satt i München, og kom der på en fin andreplass. Låten het Hi og bare stadfestet populariteten hennes på det israelske popmarkedet.
Allerede året etter våget hun å utfordre de fleste normene for hva en popartist kunne gi ut i allerede nevnte Yemenite Songs, som også inneholdt den første innspillingen av Im Nin ‘alu, opprinnelig et dikt som Ofra Haza satte toner og rytmer til. Hun fortsatte i grenseland mellom det tradisjonelle og moderne i årene som kom, og i 1987 satte hun sammen albumet Shaday med flere låter fra disse innspillingene. Denne gangen i tidsriktige og nokså eksperimentelle versjoner, flere også med engelske strofer mellom det jemenittiske og hebraiske.
Låten ble i løpet av 1988 en stor hit i store deler av verden, og i Norge toppet den i fire uker midt på sommeren. Den ble også lagt merke til i USA, selv om den aldri entret Billboards Hot 100.
Ofra Haza fortsatte sin karriere som en av Israels største navn frem til 1998, og samarbeidet i disse årene også med rekke store navn innen både britiske og amerikansk popindustri. Hun deltok med musikk i flere filmer, deriblant Prinsen av Egypt (1998) hvor hun også lånte bort stemmen til rollefiguren «Jokebed».
I Norge så vi henne også ved Nobel-utdelingen i 1994.
Ofra Haza ble en av disse artistene som ble høyt respektert i musikklandskapet også utenfor Israels grenser, selv om hun aldri syntes høyt på listene. I 1997 ga hun ut sitt siste album, og tok seg deretter en liten familiær pause. Samtidig ble hun syk, og i 2000 gikk hun helt uventet bort av en lungebetennelse – til store overskrifter, ikke bare i israelske medier.
Det ble senere informert om at dødsfallet var AIDS-relatert, og israelske medier la skylden snart på ektemannen Doron Ashkenazi. Trolig skyldes infeksjonen en forurenset blodoverføring, og for Ashkenazi kom han seg aldri tilbake etter beskyldningen og døde av overdose året etter.
Musikken levde derimot videre, og Ofra Haza har siden alltid kommet tilbake – ofte helt uventet. Blant annet sang Sarah Brightman duett med henne posthumt på albumet Harem fra 2003.
Ofra Haza fikk tilnavnet «Israels Madonna», og har influert en rekke senere israelske navn. Uten henne hadde heller folk nok knapt hørt om den rike mizrahiske kulturen, som var grunnlaget for verselinjene i Im Nin ‘alu.
OFRA HAZA (1957-2000)
Im Nin ‘alu
(Trad/Shabazy/Rabbi Shalom-Shabazi)
1988 Bozz
Produsert av Bezalel Aloni og Izhar Ashdot
Utgitt på albumet Shaday
