Mye vann hadde rent til havet siden Alice Cooper hadde gitt alle tenåringsspirer blod på tann med skoleslutt-eposet School’s Out. Karrieren hadde til tider vært like mørk som Coopers egne sceneshow, i alle fall om man så på salgslistene.
Og rett skal være rett: Det eneste som var felles med Copper 1989 mot Cooper tilbake i 1972, var Alice Cooper Selv. Den gang hadde nemlig Vincent Damon Furnier et helt band i ryggen med samme navn som han senere tok til seg selv.
På egen hånd hadde han størst suksess i starten av solokarrieren, der flere låter fra 1975 til 1978 gjorde det riktig så bra – spesielt i USA. Deretter stagnerte den musikalske karrieren i stadig større problemer med alkohol, og kun punk-forsøket med Flush the Fasion fra 1980 gjorde noe som helst merke av seg.
Han forble imidlertid stor fra scenekanten, der Coopers show stadig skapte både oppslag i pressen – og trakk til seg en nokså trofast tilhengerskare. Han ble et slags ikon av seg selv, og ble mer kjent som en slags gudfar for sjokkrocken, enn det musikalske utover 80-tallet.
På midten av tiåret tok han seg sammen. Om han ikke ble kjernesunn, tonet han i alle fall ned de mest makabre effektene. Og med utgivelsen Constrictor i 1986 startet forsiktig albumene hans igjen å selge. Han ble da spesielt i stor i Canada – og i Sverige av en eller annen grunn, og da også 1987s Raise Your First and Yell slett ikke ble så ille mottatt, valgte Cooper å ta enn «all-inn» for sin neste utgivelse.
Trash i 1989 ble produsert av Desmond Child, som da var i startgropen av karrieren som låtskriver og produsent. Han kom nettopp fra to monumentale album fra Bon Jovi, og skulle siden bli kjent som et navn som omtrent skulle gi nødhjelp som medlåtskriver til navn med litt havarerte karriere.
Cooper og Child fant tonen og samarbeidet om de fleste låtene på Trash, er utgivelsen landet i tidsriktig popmetall-terreng. Men allikevel med Coopers litt gufne vokal i forgrunnen, noe som gjorde at albumet skilte seg ut blant samtidige lignende utgivelser.
Poison ble som en låt en av årets mest spilte og solgte power-låter, og ble Coopers største suksess noensinne under «eget» navn. Det hjalp til at den hadde et av årets mest gjenkjennelige åpnings-riff, og det gjorde heller ingenting at musikkpressen var overraskende positive til både låt og album. Spesielt på hjemmebane i Statene.
Trash passerte millionen bare i USA, og ble også noen av en suksess i Norge der den holdt stand på VGs albumliste i 29 lange uker. Noe som skyldes at foruten Poison, fikk også de kommende singlene nokså solid med tid på norske radiostasjoner. Både Bed of Nails, House of Fire og den mer strømlinjede Only My Heart Talkin’ ble godt kjente i Norge utover høsten 1989.
Cooper vendte tilbake med en lignende utgivelse to år senere i Hey Stoopid, der tittelsporet igjen maktet å gjøre det like greit, spesielt i Norge hvor den ble en stor hit med sine 11 uker på Topp 10 med en 6. plass som høyeste plassering. Selve albumet ble ikke like godt mottatt som Trash, men Cooper beholdt den nyankomne formen og gjorde et solid inntrykk fra scenekantene verden over.
I 1994 våget han å tenke helt nytt i den ambisiøse The Last Temptation, som med årene har fått større og større respekt i musikkbransjen, men som også satte et lite punktum for Coopers comeback-år. I ettertid kan det hevdes at dette var noe av et sjakktrekk, da han unngikk helt å gå i post-grunge-fellen som en rekke andre samtidige rockere.
I stedet brakte han resten av tiåret fra scenekanten, før han fremstod med ny giv fra tusenårsskiftet. Aldri langt unna verken store eller må scener, har han siden gitt ut en jevn strøm med nye låter og album. Og et par-tre av disse fikk riktig så god mottakelse hos kritikerne. Cooper hadde ikke lengre noe å bevise, og valgte helt og holdent selv hvem ville han samarbeide med – både blant veletablerte navn og nye spirer innen rocken.
Han siste tre utgivelser, deriblant Detroit Stories fra 2021, har alle blitt til dels godt mottatt både hos publikum og presse – og Cooper har prestert å gå fra å være selve gudfaren av sjokkrocken, til å bli en standhaftig og ennå populær bestefar av den.
ALICE COOPER (f. 1948)
Poison
(Alice Cooper/Desmond Child/John McCurry)
1989 Epic
Produsert av Desmond Child
Utgitt på albumet Trash
