Boney M. hadde etter en total fiasko på midten av tiåret, gått hvert til sitt i 1986. Det gjorde de uten en egentlig oppsummering av et samlealbum, om man ser bort fra en slags medley-utgivelse samme år.
Midt i oppbyggingen av sine nye hjertebarn i Milli Vanilli ->, ønsket produsent Frank Farian å endre på det. I 1988 fikk han samlet den originale kvartetten fra 70-tallet, inkludert den litt rebelske danseren Bobby Farrel. Sammen fikk de med seg PWL-studioet i London til å dels nyinnspillinger, og dels remikser, av de største slagerne fra storhetstiden.
Resultatet ble en Greatest Hits of All Times – Remix, som fikk Boney M. tilbake på de tyske listene, der albumet ble en stor suksess. En medley, Megamix, på tampen av året gjorde det også bra spesielt i de franskspråklige landene. Det hele ble gjort i samarbeid med «mixmaster» Peter Hammond, som var en del av PWL-studioet til Stock Aitken Waterman ->.
Farian tok deretter det hele et skritt videre og laget enda en oppfølger i sitt eget studio i München, men remixalbum nummer to ble heller forbigått i stillhet. Den avga derimot The Summer Mega Mix satt sammen en forunderlig blanding av kjente hits – og for oss nordboere – et par mer ukjente. Sunny, Ma Baker, Gotta Go Home og Hooray! Hooray! hadde alle vært store i Norge, men det var den mer ukjente Kalimba De Luna som var den bærende låten i miksen.
Denne hadde derimot vært stor i hele Mellom-Europa i 1984, noe som ingen her hjemme fikk med seg. Og det var kanskje grunnen til at The Summer Mega Mix neste bare slo til i Norge – foruten Frankrike, der den også gjorde det svært bra.
Da låten surfet seg gjennom sensommeren høyt på VGs Topp 10, var imidlertid Boney M. egentlig oppløst for godt. Og i et nokså sablet kaos.
Tre av kvartetten, minus frontfigur Liz Mitchell, ga ut den kontroversielle Everybody Wants to Dance Like Josephine Baker, som måtte trekkes fra markedet etter protester fra både Farian og Mitchell. De to fant seg da en ny trio til hjelp, og «svarte» med singlen Stories. En låt som faktisk ikke gjorde det så verst, og forble Boney M.s siste originale hitlåt på listene.
Farian og Mitchell la deretter ut på en ny runde med samlealbum i kjølvannet av ABBAs -> Gold-album i 1992. Selvfølgelig kalt Gold – 20 Super Hits. Om alle de tjue var like supre, for være et definisjonsspørsmål. Men den avga en ny megamix, som ble adskillig mer populær i Europa over enn sommer-medleyen.
Deretter gikk det helt over styr.
I årene som kom turnerte minst tre forskjellige utgaver av Boney M. rundt i hele Europa. Liz Mitchell reiste rundt med sin «offisielle» utgave, samtidig som Bobby Farrell satte sammen sin egen Boney M.-kvartett. Selv Maizie Williams som aldri hadde sunget på en eneste studioinnspilling, turnerte med en egen utgave. Frekkest var imidlertid Sheyla Bonnick som kun hadde sunget på gruppens aller første single og noen demo-innspillinger. Hun presenterte seg som gruppens «leader», og besøkte blant annet Norge en rekke ganger der publikum i god tro stilte opp for å høre «Boney M.».
I dag eksisterer noen av disse avleggerne fremdeles, men Farian og plateselskap fikk da omsider på plass avtaler slik at artistnavnene måtte brukes sammen med gruppenavnet. Farrell gikk bort i 2010, og Mitchell la egentlig karrieren helt på hyllen samme år.
Farian har siden midten av 90-tallet pusset opp hele katalogen til Boney M., og først rundt 2005 kunne man for første gang på 25 år få høre de originale versjonene fra storhetstiden på 70-tallet. Frem til da hadde samtlige samlealbum – og dem er det noen av – vært utgitt med remikser eller til dels sterkt forkortede versjoner av låtene.
Boney M.s låter har de to siste tiårene blitt et yndet tema for samplinger til nye versjoner, og så sent som i 2021 svirret Rasputin høyt på listene i en versjon titulert Majestic & Boney M.
BONEY M.
The Summer Mega Mix
(Farian/Jay/Hebb/Esposito/Amoruso/Licastro/Malavasi/Di Franco/Reyam/Huth)
1989 BMG Hansa
Produsert og remikset av Frank Farian og Peter Hammond
Utgitt på samlealbumet Greatest Hits of All Times – Remix ’89 – Volume II
