Edelweiss fremstod som et komplett kaos midt mellom dansegulvene og østerisk nasjonalromantikk. De var også det eneste navnet før Madonna i 2005, som på (nesten) lovlig vis fikk låne en ABBA-strofe til prosjektet.
Gruppen var hjertebarnet til trioen Martin Gletschermayer, Matthias Schweger og Walter Werzowa. Schweger var en radio-DJ, mens Werzova hadde utdanning innen både klassisk- og elektronisk musikk. Sammen gjorde de den reneste studieturen til London, der trioen besøkte prosjektet The JAMs. Disse hadde i 1988 hatt en nummer 1 i Storbritannia under navnet The Timelords, der låten Doctorin’ the Tardis nokså febrilsk hadde lånt samplinger og melodilinjer alle veier fra.
En låt som for øvrig også gjestet de norske listene. Så vidt det var.
I kjølvannet utga The JAMs en hel manual for hvordan man kunne få en nummer 1-hit, bare ved å bruke andres innspillinger. Edelweiss valgte å være adskillig mer ærlig og innhentet sine lånte toner på lovlig vis, men fulgte allikevel å følge både oppskriften og manualen nokså grundig. At de fikk bruke ABBAs SOS var mer flaks enn gjennomført, og skyldes et noe uheldig øyeblikk fra en av personalet i Polar i Stockholm. Andersson og Ulvaeus var aldri forespurt, og det ga de klar beskjed om i etterkant.
En annen låt som ble hyppig brukt, var hitlåten Last Night a D.J. Saved My Life fra 1982.
Resultatet ble en kanonade av lyder og melodier som knapt hadde vært hørt tidligere, der østeriske Maria Mathis stod for vokalen i refrenget. Låten vekket raskt oppmerksomhet både i Østerrike og Tyskland, der den solgte i hundretusener. Den gjorde det også svært bra i de nordiske landene, inkludert Norge, og maktet også å klatre helt til en nummer 5 på de britiske listene. Det hjalp kanskje også på med en smått hysterisk og nasjonalromantisk alpevideo, som sendte filmscenene fra Sound of Music fullstendig i skyggen.
En oppfølger med melodilinjer fra Stones’ Satisfaction, gikk derimot ikke så bra, og det så ut som Edelweiss skulle bli et kort og greit, men noe originalt, kapittel i historien om litt elleville døgnfluer.
Walter Werzowa forlot Østerrike til fordel for en stor karriere i USA, der han blant annet skapte Intels kjenningssnutt – og kjente nok adskillig flere millioner på det enn med Edelweiss. Men Gletschermayer og Werzowa fortsatte imidlertid samarbeidet, og plutselig i 1992 var Edelweiss tilbake, nå som en sekstett.
Da hang ikke platekjøperne i Norge seg på, men i de tyskspråklige landene ble singlen Starship Edelweiss enda større enn suksessen tre år tidligere og ble der en ren landeplage. Musikkvideoen var denne gangen satt i et nettopp «Starship Edelweiss», som var en ren parodi på «Starship Enterprise» – og inneholdt en mengde referanser til Star Trek og tidenes eneste rap på klingonsk.
Et helt album kom også i butikkhyllene, men solgte kanskje ikke så bra som forventet. Gruppen ble også rystet av at et av medlemmene tok sitt eget liv, og all promotering ble lagt på is.
Etter dette falt Edelweiss som prosjekt fra hverandre, og et lite forsøk på en utgivelse på tampen av 90-tallet gikk heller under bordet. Det samme gjaldt en remiks av Bring Me Edelweiss i 2001. De østeriske bakmennene gikk deretter trygt tilbake til miksebordene i radioene, og forble blant de mer populære stemmene i Østerrike over eteren.
I Storbritannia jobbet derimot «forbildene» i The JAMs videre. På 90-tallet skulle de også få virkelig gjennomslag på de fleste lister, også i Norge. Da under navnet The KLF.
EDELWEISS
Bring Me Edelweiss
(Martin Gletschermayer/Walter Werzowa)
1988 GIG
Produsert av Martin Gletschermayer og Walter Werzowa
Senere utgitt på albumet Wonderful World of Edelweiss
