Franklin – Bombadilla Life

En av tidenes største norske sommerlåter ble en kort affære. Selvfølgelig ikke låten, men duoen som stod bak. Franklin var borte allerede to år senere.

Oddvar Ruud (f. 1953) og Kurt Andreassen (i dag Wiemann) (f. 1963) hadde dannet Franklin allerede i 1984, og intensjonen var klar. Ruud var musikeren og komponisten, Andreassen skulle fronte duoen på vokal. Begge var allerede godt etablerte navn innen musikkmiljøet i Bergen, der Andreassen blant annet hadde vært vokalist for bandet Toma.

I flere år arbeidet de med låter i i Ruuds hjemmestudio, før de fikk napp med CBS og testet ut anslagsvis ut flere hundre innspillinger. Espen Beranek Holm -> hjalp dem i gang, selv om det etter hvert ble Sverre E. Henriksen som ble stående som produsent på innspillingene.

Duoen gikk inn for et tidstypisk og melodiøs pop, nokså uvanlig for norske navn på denne tiden. Bombadilla Life lå «lagret» i halvannet år før duoen fant riktig tid for en utgivelse. Det var en vrien låt å få ferdigstilt, og den ferdige innspillingen ble et minutt kortere enn versjonen som nådde ut til publikum helt i riktig tid foran sommerferien 1989. Gode ører vil også notere seg en ørliten forskjell fra single til album.

Plateselskapet gikk nokså modig ut i pressemeldingene og proklamerte at her var årets store sommerhit – og det fikk også helt rett i.

Bombadilla Life formelig invaderte radioene, og den ble inkludert på Postens tradisjonelle sommerkassett for året med salgstall nærmere 200 000. Selve singlen lå åtte uker på førsteplass på Topp 10, og det var først sent i oktober til man ble helt kvitt den største landeplagen av året. I ettertid har låten blitt en slik man enten elsker eller hater, kanskje først og fremst grunnet sine heller vriene tekstlinjer som krydde over av ordboksengelsk som slett ikke like enkle å få med seg i farten. Da var refrenget adskillig enklere å forholde seg til, og det var jo kanskje meningen?

Albumet Bombadilla Days ble deretter anført av åpningssporet Heaven Can Wait, som så vidt snek seg inn på VG-listen og reddet Franklin i bli en av tidenes største norske døgnfluer. Utgivelsen ble bare sånn måtelig mottatt av kritikere og platepublikum, men den største nedturen kom egentlig med andrealbumet All the Fun (In the World) året etter. Dette solgte visstnok kun i 4 000 små eksemplarer, og Franklin valgte å si seg som duo året etter.

De aller fleste navnene ville nok ha fått utfordringer ved å følge opp en slik suksess Franklin fikk i 1989. Men duoens største akilleshæl, var nok at de øvrige låtene ble liggende nokså langt fra uttrykket til Bombadilla Life. Den konvensjonelle popstilen fikk man jo opp i mente fra utenlandske navn, og kanskje var det mangel av særpreg som satte en nokså solid stopper for Franklin.

Både Ruud og Wiemann fortsatte dels innen musikkbransjen, men på adskillige andre fronter. Ruud var en stund lydtekniker i Grieghallen, senere daglig leder for Rauma kulturhus, før han startet et eget firma innen same gate. Wiemann har siden sunget i flere prosjekter og band.

Bombadilla Life ble ingen hit utenfor Norge, men den ble spilt inn både av svenske og tyske navn. I sistnevnte land kan den utrolig nok stadig dukke opp, fremført i øltelt og som en slags ompa-allsang-låt. Selvsagt på tysk, og da under den smått utrolige tittelen: Bum Bum Bum in El Arenal ->.


FRANKLIN

Bombadilla Life
(Oddvar Ruud)
1989 CBS
Produsert av Sverre E. Henriksen
Utgitt på albumet Bombadilla Days