I 1985 gikk medlemmer fra bandene Hollywood Rose og L.A. Guns sammen for å danne et ny gruppe, og etter flere nokså saftige forslag på bandnavn – falt valget på det nokså opplagte Guns N’ Roses.
Guns-medlemmene forsvant imidlertid ut en etter en, og det ble Izzy Stradlin og Axl Rose som fikk hyret inn nye ansikter til hva som ble kvintetten som skulle endevende både den ene og andre innen rocken på tampen av tiåret.
Besetningen som stabiliserte seg sommeren 1985 var: Axl Rose (vokal), Izzy Stradlin (gitarer), Slash (gitarer), Duff McKagan (bass) og Steven Adler (slagverk).
GNR tok med seg materiell fra Rose-perioden sammen med noen få nyskrevne låter, og hadde ikke spilt sammen lange stunden før de bokstavelig gyv løs på småklubbene i L.A. En turné langs hele vestkysten av USA sveiset dem enda tettere sammen som gruppe, og tilbake i storbyen fortsatte de å skrive nye låter samtidig som de fikk stadig et bedre rykte som et forrykende liveband på nattklubbene i Hollywood.
Flere plateselskap rettet snart oppmerksomheten mot bandet, men det var Geffen som vant frem med lovnader om å ikke temme bandet i studio. EP-en Live ?!*@ Like a Suicide ble ugitt som første offisielle GNR-utgivelse i desember 1986, samtidig som gruppen gikk inn i studio sammen med produsent Mike Clink for å starte arbeidet med debutalbumet.
Da Appetite for Destruction kom i butikkhyllene i juli 1987, ble utgivelsen ikke møtt med den største oppmerksomheten. De to første singlene, It’s So Easy og Welcome to the Jungle var rimelig langt unna radiorocken som dominerte både radioene og salgslistene.
I tillegg steilet nok en del butikker unna ved synet av det ikke akkurat hverdagslige platecoveret.
Dette ble raskt byttet med en grafisk forside, men Robert Williams robotfuturiske illustrasjon ble allikevel gjenværende på innsiden av cover både på LP og CD.
Litt ut av ingenting, og etter adskillig press fra Geffen, ble omsider MTV overbevist til å sette inn Welcome to the Jungle på sine nattvisninger. Da viste kalenderåret 1988, og sakte starte ballen å rulle da både låt og album begynte å stige på Billboards ukentlige lister.
Ett år etter utgivelsen gikk Appetite for Destruction til topps på Billboards albumliste, og det kunne den takke single nummer tre for: Sweet Child o’ Mine som ble en slags crossover-suksess som fenget både den allerede etablerte GNR-fansen og USAs mange og viktige mer mainstream radiostasjoner.
I Norge våknet det gjengse markedet først helt på tampen av 1988. Da skjøt faktisk den nesten akustiske «halvalbumet» G N’R Lies først inn på VGs albumliste, først og fremst da låten Patience hadde startet å få spilletid på norske radioer. Først i februar 1989 snek Appetite for Destruction seg omsider inn på Topp 20, men da ble den også liggende der i hele 29 uker.
Paradise City ble som fjerde single fra utgivelsen sluppet i januar 1989, men også da gikk det tid før den entret som første single de norske listene. Den oppnådde da en tredjeplass med to måneder på listen, men for mange var dette låten som virkelig introduserte Guns N’ Roses i Norge.
GNR gikk ut av 1989 som noe av et band som ble like kjent for sitt image som for musikken. Flere av konsertene var skandalepregede, og pressen yndet nesten å finne nye overskrifter fra både foran og bak kulissene. Noe av hva som ble skrevet var nokså grundig fabrikkert, ellers hadde ikke bandet overlevd tiåret. Men som låten Mr. Brownstone refererte til: Til tider var inntaket av både flytende og tørre rusmidler aldri langt unna.
Musikalsk hadde GNR bevisst maktet å bevare det rå og noe upolerte uttrykket på låter, EP-er og album på tampen av 80-tallet. De var ved siden av kommende Nirvana en viktig brikke i den nye sounden som utover 90-tallet skulle prege rocken, men bandet forstod også at de selv måtte ta et skritt videre.
Det gjorde til gangs da bandet kom tilbake med to ganger Use Your Illusions i 1991.
GUNS N’ ROSES
Paradise City
(Guns N’ Roses)
1987 Geffen
Produsert av Mike Clink
Utgitt på albumet Appetite for Destruction
