1989 var året da Lynvingen ble transformert til Batman, og året for Pince’ andre – og siste – nummer 1 i Norge.
Og for å starte med førstnevnte: Batman-figuren hadde i alle år vært kjent som Lynvingen i de norske superheltbladene. Men filmen ble så mørk i kantene, at det føltes helt håpløst å gå bort fra Bruce Waynes alter egos amerikanske navn i den sedvanlige norske oversettelsen. I Batman gikk man helt bort fra den nesten lyseblå drakten fra tegneserien, og skapte en mørk og dyste figur kledd i svart. Og selve filmen var også adskillig mørkere enn de fleste historiene som hadde kommet fra Gotham tidligere.
På midten av 80-tallet hadde Detective Comics gjennomgått og gjendøpt flere av sine superhelter, deriblant Supermann og Lynvingen/Batman. Batman kom ut fra dette nesten på sidelinjen av DCs univers, der Gotham fremstod som en mørk metropol – og Wayne der kriminalitet og historier ble viktigere enn superkrefter.
Det var fra dette Warner skapte den første Batman-filmen, med Michael Keaton som Wayne. Filmen ble en stor suksess i USA, men kanskje ikke helt i Norge. Men den hindret ikke musikken i å få oppmerksomhet.
Prince leverte ikke filmmusikken til filmen, men han var signert både til Warners film – og musikkavdelinger. Til tross for stor suksess i Europa,var selskapet heller ikke så veldig fornøyd med salgstallene til hans siste utgivelser på det amerikanske markedet. Batman skulle rette på det – noe den gjorde.
Batdance gikk rett til topps i USA og gjorde det skarpt i mange andre land. Den toppet også de norske listene, men fikk med sine åtte uker en forholdsvis kort fartstid til å være en nummer 1-låt. Til det var den nok for spesiell.
Låten fremstod som mer et potpurri enn en sedvanlig oppbygget poplåt. Den var delt i to, om ikke tre, distinkte deler med vidt forskjellige tempo og rytmer. Frasen «Batdance», klart inspirert av kjenningssnutten fra 60talls-serien, var det eneste som sammen med diverse innslag fra Prince selv bandt låten sammen. Ellers bestod tekstlinjene av samplinger fra filmen og inneholdt verken noen definerte vers eller refreng.
De andre låtene på albumet var stort sett mer konvensjonelle, men mottakelsen denne gangen var stort sett bedre i USA enn på det europeiske kontinentet. Kanskje bortsett fra hos britene, som i likhet med amerikanerne ble bitt av en ordentlig Batman-feber dette året.
I Norge var Prince på høyden av sine suksesser, selv om både låt og album solgte noe labrere enn forgjengeren Lovesexy som hadde inneholdt ruslelåten Alphabet St.
Prince var stor nok nå til å surfe videre godt inne med norske platekjøperne, og året etter hadde han enda mer å by med låten Thieves in the Temple. En låt som vel må defineres som Prince’ siste virkelige hitlåt på de norske listene.
Deretter gikk det helt over styr, og Prince etablerte seg selv som et slags – bokstavelig talt – «Symbol» som nok ble for mye for flere enn det store publikumet. Utover 90-tallet vendte han tilbake som «The Artist (Formerly Known as Prince», begge betegnelser som en protest mot plateselskapet Warner Bros. Som – egentlig noe forståelig – definitivt ikke ville være med på Prince’ mangfoldige musikalske sprell.
Og de ble det noen av.
Prince etablerte sitt eget selskap i NPG oppkalt etter backingbandet New Power Generation, og frem til 2023 var det ikke kommet mindre enn førti(!) studioalbum fra herren med de mange navnene.
Bare sporadisk etter 90-tallet ble disse utgivelsene storselgere, men Prince beholdt et trofast og stort publikum – og artisten Prince forsvant aldri. Han ble kanskje med årene en slags musikernes musiker, og påvirkningskraften hans – i særdeleshet i USA – kan neppe underdrives.
Da Prince gikk bort i 2016 – 57 år gammel – skapte dette overskrifter verden over, og til tross for krangler og både musikalske og visuelle forvirringer: Prince ble stående igjen som en av de viktigste stilskaperne innen popmusikken i særdeleshet på 80- og 90-tallet.
PRINCE (1958-2016)
Batdance
(Prince)
1989 WB/Paisley Park
Produsert av Prince
Utgitt på albumet Batman
