Ingen visste i 1989 hva som lå i strofen «So much to do in one lifetime» da Queen om ikke akkurat gikk til topps på listene dette året – men i alle fall vendte hjem til røttene i I Want It All.
Kvartetten kom til 1989 fra et nokså fragmentert tiår, der bandet hadde strukket seg fra rockabilly-tendenser på starten av desenniumet- til den synthpregede flørten på 1986-suksessen A Kind of Magic. Finurlig nok gjengitt på Wikipedia som «hard rock».
Sistnevnte hadde ikke akkurat satt listene i brann i Norge, men hadde stort sett blitt godt mottatt alle andre steder. I alle fall da det gjaldt salgstall. I 1989 var derimot tiden inne til å vende hjem, til gitarene og trøkket som hadde kjennetegnet Queen på 70-tallet. Men stadig med det melodiøse i behold.
Da singlen – og albumet The Miracle – kom i butikkhyllene, var allerede Freddie Mercury syk. Men det visste kun bandmedlemmene, og kanskje en liten håndfull av andre rundt dem. Men spekulasjonene om Mercurys helsetilstand skjøt raskt i været i løpet av året, først og fremst grunnet manglende promoteringer og en sedvanlig turné i kjølvannet av utgivelsen.
I Want It All ble kanskje ikke Queens største hitlåt, men den var viktig. Den var viktig fordi den førte gruppen tilbake til rocken, der mange mente de hørte hjemme, og den var viktig da den viste at Queen fortsatt var et band å regne med, et navn som våget å gå sine egne veier uten å ta fullstendig avstand fra trendene som herjet utenfor Queens egne musikkmurer.
Låten eide et av årets bedre syng med-refrenger, men hadde også et mellomparti som duret på med trøkk og doble bassstrommer, som selv ikke Guns N’ Roses hadde sjans å følge med til på denne tiden.
I Want It All ble ikke Queens siste hitlåt, men den ble deres siste store. I alle fall i Norge. Vi falt nemlig litt av lasset under kvartettens siste originale utgivelse, Innuendo i 1991. Men våknet desto mer etter Mercurys død, og utgivelsene av samlealbum og post-utgivelsen Made in Heaven fire år senere. Låten ble for øvrig titulert Queen som band, men var i bunn og grunn Brian Mays komposisjon.
Deres siste på norske lister ble Heaven for Everyone i 1995, som ble Queens tolvte store låt i Norge. Og litt utrolig, ingen av disse nådde førsteplass. Låter og innspillinger har derimot også like frem til i dag svippet innom både spille- og strømmelister, trolig nok at man slett ikke har sett det siste til verken band eller Mercury.
Som gruppe la Queen tross Mercurys bortgang aldri offisielt inn årene. Brian May og John Deacon har med jevne mellomrom opptrådd, også under bandnavnet, men heller ikke for ofte. John Deacon ga seg for godt i bransjen i 1997.
Queen opplevde kanskje å få sin største respekt som navn først etter Mercurys død, og regnes i dag som en at rockens virkelig store. Sammen eide kvartetten et sjeldent talent både som musikere og låtskrivere, som ga dem en evne til både å leke og eksperimentere med sjangre – uten noensinne å bli for utilgjengelige. Alt selvfølgelig frontet av Mercurys stor stemme, men allikevel var Queen alltid en kvartett.
Posthumt fikk også Freddie Mercury en stor hit utpå 90-tallet med en versjon av hans Living on My Own. Vi kommer derfor tilbake til Freddie der.
QUEEN
I Want It All
(Queen)
1989 Parlaphone
Produsert av David Richards og Queen
Ugitt på albumet The Miracle
