1990

Tiårets første musikkår bar ingen preg av de store revolusjonene, og trendene fra tampen av 80-tallet fortsatte. I alle fall stort sett.

Trygge og etablerte navn, gjerne med et godt tiår bak seg på listene, dominerte listene sammen med en rekke nye navn. Og disse nye hadde det gjerne til felles at de aldri maktet å etablere seg som gode musikknavn. I alle fall ikke hos det norske publikumet.

Der Michael Jackson tok seg en pause, lå veien vidåpen for Madonna til en i alle fall midlertidig erobring av poptronen. Noe hun solid stadfestet med den innovative og sjangerskapende Vogue. Elton John gjenerobret omsider både single- og albummarkedet – mens rockeren Gary Moore dempet både lys og gitarer og fikk noe av et «andre» gjennombrudd med sin Still Got the Blues.

Phil Collins solgte også i bøtter og spann, og ingen kunne hamle opp med vår nye norgesvenn i Björn Afzelius og hans Tusen bitar. Årets mest populære album.

1990s største låt var også svensk. Ingen klarte i løpet av året å utkonkurrere Roxettes It Must Have Been Love.

Mellom trygg voksenpop og en rekke ballader, ulmet det allikevel av etterdønningene av house-musikken. Årets største navn der ble Snap!, som maktet å kombinere heftige rytmer med det melodiøse. Og på norsk kom kanskje en av tidenes rareste utgivelser i Snikksnakks samplede Her er det noe muffens.

1990 var også året da det vi så en tydelig endring i norsk rock. Bort med det engelske, og tekster på morsmålet. CC Cowboys debuterte, og fulgte etter navn som de Lillos og DumDum Boys blant godtselgende og populære norske grupper.

Og internasjonalt stadfestet a-ha sitt rykte som landets mest populære navn. Denne gangen med en adskillig mer voksen utgivelse i East of the Sun, West of the Moon.

I ettertid kan kanskje 1990 synes som et forspill, en opptakt til hva som ulmet både i kulisser, garasjer og bak studioveggene. I løpet av et par-tre år skulle hele musikkbransjen endres.

---

Topp 20 1990