Det var i 1990 at a-ha skulle bli voksne. Det bar tilbake til band og «låter», og de illeste studiotriksene ble lagt godt til side i skuffene.
Resultatet ble en utgivelse som ble svært godt mottatt av norsk presse og platekjøpere, men East of the Sun, West of the Moon ble til da trioens labreste suksess utenfor landegrensene.
Crying in the Rain reddet noe av inntrykket, en låt som skulle bli a-has siste virkelig store hit frem til comebacket på tampen av tiåret. Låten av en klassiker skrevet av paret Carole King og Howard Greenfield tilbake i 1961, der Everly Brothers -> hadde sunget den inn på listene i mange land. Den gang til en nummer 8 på VGs singleliste.
a-ha holdt seg nærmere harmoniene enn adskillig flere andre versjoner, og valget av låten var slett ikke så tilfeldig som det kanskje syntes som. Trioens manager Terry Slater hadde spilt bass med de amerikanske brødrene i flere år på 60-tallet, og var også en god venn med Phil Everly.
Langt senere overtok a-ha også en av Everly Brothers signaturgitarer.
Crying in the Rain ble i a-has versjon en av årets største suksesser. I USA ble den deres siste plassering på en de mange Billboard-listene, og låten gjorde det også bra i viktige plateland som Storbritannia og USA.
Våre svenske naboer, som vel aldri hadde maktet å gi a-ha den store hyllesten, ga derimot blaffen i både låter og album. Derfor vekket det oppsikt da svensk presse plutselig ga single nummer to av året, Early Morning, riktig så gode kritikker. Typisk nok en av de mer atypiske a-ha-utgivelsene, men oppslag ble det i de fleste norske mediene.
Her hjemme solgte East of the Sun i 100 000 og ble en av årets storselgere, men den startet nok også den kommende nedturen for a-ha som navn. Det var også rundt denne utgivelsene at gnisningene innad i a-ha startet å komme til syne, da i særdeleshet Morten Harket var uenig i veivalgene videre.
Etter en sedvanlig turné i kjølvannet av utgivelsen, deriblant noe av en opptreden i Brasil, ble a-ha overraskende møtt av en salgsstopp for samleutgivelsen Headlines and Deadlines i 1991. Overraskende, fordi svært få navn fra denne tiden kunne ærlig gi ut et samlealbum med femten låter som virkelig kunne kalles hits. Det kunne a-ha godt stå inne for, men denne utgivelsen druknet nok i et usedvanlig kraftfullt musikkår med flere andre sterke album på markedet.
Den kommende Memorial Beach i 1993 ble vel strengt tatt en varslet fiasko, og som første a-ha-album maktet ingen låter fra dette albumet å toppe listene i Norge. Paralympics-låten året etter, Shapes That Go Together, ble heller ikke den suksessen a-ha håpet på – og ble faktisk større i Storbritannia enn hva den gjorde her hjemme.
I løpet av 1994 gikk a-ha uoffisielt fra hverandre, og de tre medlemmene staket ut nye prosjekter – der Pål Waaktaar-Savoy og Morten Harket skulle få sine suksesser på hver sin front i årene som kom.
a-has veivalg i 1990 synes i ettertid både noe vågal og overraskende. Selv om den startet en nedtur for trioen kommersielt sett, skapte retningsvalget utvilsomt grobunnen for at a-ha senere skulle klare å fortsatte som gruppe og navn.
a-ha
Crying in the Rain
(Carole King/Howard Greenfield)
1990 WEA
Produsert av Christopher Neil
Utgitt på albumet East of the Sun, West of the Moon
