Med Vogue kom Madonna med 1990s mest trendsettende låt: En single og utgivelse som skulle være med på å forme listene hele tiåret.
Det hadde bare gått et år siden Like a Prayer herjet både i Norge og resten av verden, og Vogue ble utgitt snaue tre måneder etter siste single fra dette albumet.
Der Like a Prayer til dels hadde vært et personlig oppgjør fra Madonna, bar det nå tilbake til dansegulvet. Madonna hentet inn undergrunns-produsenten Shep Pettibone til både låtskriving- og produksjonshjelp. Og Vogue ble deretter en usedvanlig vellykket kombinasjon av hans bakgrunn fra det amerikanske house-miljøet, og Madonnas poplinjer.
Singlen ble årets mest solgte låt verden over, toppet i over femten land – og ble også i Norge en av hennes mest populære utgivelser gjennom hele karrieren. Det uten noe særlig promotering, da Madonna var opptatt med ferdigstilling av det kommende albumet I’m Breathless. Som igjen var inspirert av hennes rolle i filmen Dick Tracy.
I’m Breathless hadde et klart preg av å være dels et soundtrack, og dels et album med et klart kabaret-preg satt på mørke og sene klubber fra 30-årene. Siden Dick Tracy som tegneserie var forholdsvis ukjent i Norge, ble albumet også bare en moderat suksess her. Og det hjalp ikke noe særlig at Vogue var inkludert nærmest som en bonuslåt, satt i uttrykk og stil nokså langt fra de øvrige sporene.
Særlig på det britiskspråklige markedet solgte albumet adskillig bedre, og maktet også å gi Madonna nok en stor hit med Hanky Panky senere på året.
Madonna dro deretter ut på sin storslagne World Ambition Tour, som stort sett var bygget på låter både fra 1990 og Like a Prayer. Eneste og nærmeste stans i Skandinavia, var i Gøteborg midt på sommeren. En «begivenhet» som ble (mildt sagt) godt dekket av norske medier.
Sent på året viste Madonna at hun fortsatte å eksperimentere med nye rytmer og lyder, da nok en ny single kom i hyllene. Denne gang i samarbeid med Lenny Kravitz. Justify My Love ble langt fra så populær som hennes forrige singler, og hun startet også å få noen kritiske pekefingre mot et stadig mer utfordrende image, der musikkvideoen inneholdt nokså vågale scener.
I november kom hennes egentlig første oppsummering av karrieren i The Immaculate Collection, som egentlig var preget av remikser av Madonnas største hits så langt. Utgivelsen skulle allikevel bli en av tidenes mest solgte samlealbum – utenom i Norge der man slett ikke lot seg imponere.
Imponert har kritikere heller ikke vært i ettertid, da hele albumet var mikset i såkalt «QSound», som visstnok skulle gi lytterne et 3D-inntrykk gjennom sedvanlige to høyttalere. I musikken forlot man ganske raskt teknikken, og den ble senere mer brukt i spillindustrien.
Madonna gikk inn i 90-årene som en av tidens desidert største navn. Hun skulle fortsette å sjokkere både publikum og kritikere i årene som kom, men møtte også på sine første kommersielle nedturer som artist. Hennes neste album Erotica ble om ikke en fiasko, så i alle fall en litt for hard og steril kost for mange.
Hennes neste store låt kom heller ikke fra denne utgivelsen, men skulle bli balladen It Used To Be My Playground sommeren 1992.
Det var også dette året man for alvor startet å høre etterdønningene av Vogue i popmusikken. Stadig flere, også etablerte navn, startet å eksperimentere med klubbrytmer selv i de enkleste poplåter. Og det å ha en åtte-takters rap – som i Vogue – var raskt snarere en regel enn et unntak.
Madonna kunne nesten gjøre hva hun ville. For med ett var hun ikke bare en trendsetter på utsiden. Nå kopierte og utvikler popmusikken seg også fra hennes innspillinger.
MADONNA (f. 1958)
Vogue
(Madonna/Shep Pettibone)
1990 Sire/WB
Produsert av Madonna og Shep Bettibone
Utgitt på albumet I’m Breathless
