Irske Sinéad O’Connor må nok selv ta mye av skylden for at hun aldri ble det navnet man trodde hun ville bli. O’Connor hadde definitivt både talent og meningers mot, men kombinasjonen håndterte hun særdeles dårlig.
Hennes fulle navn var egentlig Sinéad Marie Bernadette O’Connor, og i dag er forkortelsen av dette kun artistnavnet. I 2017 byttet hun nemlig navn til Magda Davitt, før hun etter å ha konvertert til islam året etter bestemte seg for Shuhada’ Sadaqat.
Oppveksten i utkanten av Dublin var alt annet en enkel, og Sadaqat/O’Connor tilbrakte blant annet atten måneder på ett av de beryktede Magdalene-vaskeriene: En slags institusjon for kvinner som hadde falt – eller var på kanten til å falle – utenfor de gjengse og den gang nokså strenge katolsk-irske samfunnet.
Det var allikevel på denne «reformskolen» hun kom i kontakt med musikken, der Barbra Streisand raskt ble et forbilde. Ute fra vaskeriet droppet hun helt ut av det sedvanlige skoleverket for å satse på musikken, og endte opp i det heller sære bandet Ton Ton Macoute. Som igjen førte til kontrakt på egen hånd og debutalbumet The Lion and the Cobra i 1987.
Dette var satt i alt annet enn hva hvermannsen hørte på disse årene, og både den nå snauklipte og talentfulle Sinead fikk såpass oppmerksomhet i musikkmediene – at albumet ble en fin suksess i flere land. Også med greie listeplasseringer på det britiske markedet.
Det store gjennombruddet kom deretter ved neste korsvei, da hun gjorde en kassert Prince-innspilling helt til sin egen. Nothing Compares 2 U hadde Prince -> utgave fremstått som en noe rar hybrid mellom synthpop og rock, innspilt i Purple Rain-perioden. Noe som slett ikke var så vanskelig å høre. O’ Connor gjorde definitivt låten til sin, der den neste kjølige flyten i innspillingen raskt ble verdsatt av både kritikere og publikum.
Den ble utgitt i januar 1990, men skulle allikevel bli en av årets virkelig største låter toppende i opptil 20 forskjellige land. Deriblant Norge.
Musikkvideoen viste også noe nytt i en nokså oppstykket og klippet MTV-æra. Fokuset var kun på Sinead gjennom de fem minuttene, og den ble nesten trendsettende da en rekke regissører fremover nå skulle gå bort fra de typiske og vekslende bildene som hadde satt seg gjennom 80-tallet.
Låten fikk også en rekke priser, og førte til millionsalg for albumet I Do Not Want What I Haven’t Got. Som til Sinead å være var adskillig mindre eksperimentell i formen enn forgjengeren.
Dessverre ville det seg ikke helt for Sinead videre. Oppfølgeren The Emperor’s New Clothes gjorde det slett ikke ille, men det viste seg nok at hennes egne låter langt fra hadde format nok til å nå ut til de store massene.
Salgstallene falt for hver utgivelse som kom i årene som fulgte, og i Norge ble hun nesten en døgnflue. Allikevel fikk O’Connor en såpass trofast base av tilhengere, som gjorde at hun allikevel aldri forsvant musikalsk. Alle hennes ti studioalbum gjestet de britiske listene, og seks av disse oppnådde i et aller annet land en klassifisering. Det vil si i det minste en gullplate.
Musikkskribentene, i alle noen av dem, falt også av lasset etter hvert. Og både hjemme på Irland og hos britene ble hun slemt nok oppgitt som Skinhead Off Connor i noen tilfeller. Ikke helt uten grunn, da hun helt siden karrierestart nesten ble synonymt med kontroversielle og uheldige utspill Både privat som offentlig.
Hun fornærmet hele den katolske verdenen ved å rive i stykker et bilde av den daværende paven Johannes Paul II på amerikansk TV. Noe som vekket oppstand også hos en rekke store navn. Deriblant Madonna -> , der det hele utviklet seg til et munnhuggeri damene i mellom i en rekke intervjuer i årene som kom.
Hun maktet også å erte på seg hele kirken i Irland med oppsiktsvekkende påstander om misbruk av både barn og kvinner, og selv stakkars Miley Curys fikk sitt i 2013 der hun indirekte ble kalt musikalsk prostituert …
Året etter avslørte hun på NRK at hun bokstavelig talt hadde gitt Prince selv en «fuck off» under et besøk i hans hjem, mens etter konverteringen til islam var visstnok alle andre syndere og skitne.
Allikevel har Sinead O’Connor maktet å beholde en slags musikalsk integritet, som med årene har fått henne til å bli et slags ikon – spesielt i musikkpressen.
Hun har vekslet fra tradisjonell irsk folk (på irsk) til reinspikket rock, men har helt siden 90-tallet hatt stålkontroll på egen musikalsk karriere. Til tross for utspill og kontroverser, eller kanskje nettopp derfor, har hun dermed på sitt eget vis klart å ivareta en karriere gjennom tre tiår til uventet gikk bort i juli 2023.
Nothing Compares 2 U blir i dag ofte trukket frem som en av 90-tallets fremste og beste ballader.
SINÈAD O’CONNOR (1966-2023)
Nothing Compares 2 U
(Prince)
1989 Chrysalis
Produsert av Nellee Hooper og Sinead O’Connor
Utgitt på albumet I Do Not Want What I Haven’t Got
