I dag nevnes ofte 1991 stadig av flere som et av tidenes beste musikkår. «Alle» store navn syntes å komme med markante utgivelser dette året, og samtidig formelig ulmet det i undergrunnen.
På det norske markedet var også året CD-formatets virkelige gjennombrudd, samtidig som salget av singler stupte. Men bare midlertidig, da spesielt de mer hardtslående navnene raskt fant ut at formatet var helt ypperlig for inkludering av rariteter og alternative innspillinger.
Og for første gang på nesten tjue år, skulle nettopp gitarer og rock være med å dominere både låt- og albumlister. Allerede godtselgende navn som U2 og Metallica fant opp kruttet på ny, Guns N’ Roses skapte furore med hele to utgivelser – mens Dire Straits forlot arenaen på topp med sin On Every Street.
Årets mestselgende albumnavn ble allikevel Elton Johns oppsummering av hele karrieren. Han ble tett fulgt av nå seiersvante svensker i Roxette, samt et overraskende comeback fra Cher.
Av norske navn fikk Dance With a Stranger sitt gjennombrudd dette året, det samme gjaldt Steinar Albrigtsen. Av låter sørget Stage Dolls for en nesten enslig norsk hit i løpet av hele 1991.
Årets landeplage kom derimot fra en film og Bryan Adams, og helt på tampen av året sørget Michael Jackson for at alle andre navn et par dager fint måtte holde seg i bakgrunnen.
De voksne balladene var så og si helt borte, og selve popmusikken ga oss i stedet en rekke mer eller mindre store hits ofte med klubbrytmer i bunn og i etterkant nokså kort fartstid i bransjen.
Men det aller mest markante i rocken dette året gikk først de aller fleste hus forbi. I september slapp Nirvana sin Nevermind, og med det startet den største revolusjonen innen musikkindustrien siden punken på tampen av 70-tallet.