Med Bitterblue gjorde Bonnie Tyler en kommersiell helomvending. Noe som førte til solide salgstall i Skandinavia og Mellom-Europa, men også starten på en karrieremessig nedtur .
Tylers to utgivelser siden Faster Than the Speed of Night i 1983 hadde begge blitt ignorert i de store platelandene, men hun hadde fortsatt et stort publikum i Skandinavia og av en eller annen grunn Frankrike.
Bitterblue ble dermed spilt inn med tanke på nettopp dette markedet, selv om Tyler måtte overtales lenge til å signere for tyske Hansa – som hadde et rykte på seg for å tenke mer kvantitet foran kvalitet. Men de visste hvordan markedsføre sine utgivelser, og de hadde en herre med navn Dieter Bohlen i stallen.
Selve utgivelsen fremstod vel mer som et samlealbum, der en rekke produsenter bidro med hver sin stil og retning. Roy Bittan leverte låter fra Los Angeles med en sedvanlig amerikansk radiopop. Nik Kershaw dukket opp med sitt typiske elektriske og britiske utrykk. Mens tre-fire låter fra guruen Giorgio Moroder vel viste at hans storhetstid kanskje lå noen år tilbake.
Nevnte Dieter Bohlen deltok med tre låter, med sin typiske og svært tyske bombastiske stil. Men det viste seg å være fem. To av låtene på albumet, deriblant låten Bitterblue, var skrevet av en Howard Houston. Som kun var et pseudonym for Bohlen selv.
Grunnen til det var nok Bohlens litt frynsete rykte i den tyske musikkbransjen, der han etter tiden i Modern Talking ⟶ ikke akkurat var blitt kjent for sin musikalske originalitet.
Det hjalp ikke om at Bitterblue fremstod som en Houston som låtskriver, da lydbildet lyste Bohlen langt vei. Han la aldri skjul på at låten var inspirert av Rod Stewarts ⟶ Rhythm of My Heart – men det brydde platekjøperne seg svært lite om.
Låten ble Tylers største hit siden 1983 i Norge, hvor den ble liggende seksten uker på VGs singleliste. Bare slått fra en topplassering av Michael Jackson ⟶. Den ble også en grei suksess i de tyske landene, og selv danskene gikk en stund med og nynnet med på Bitterblue.
Både album og låt ble hevdet å være spesielt utgitt for det norske markedet, men den påstanden var nok ikke helt reell. Utgivelsen solgte allikevel opp mot 150 000 bare i Norge, og Bitterblue ble man ikke kvitt før langt ut på vårparten 1992.
Tyler som frem til da hadde brukt riktig så god tid mellom hver album, hev seg deretter på Hansas tradisjoner med nokså hyppige utgivelser. To album fulgte med Bohlen i sjefsstolen, der låter og lydbilde stort sett fulgte oppskriften fra Bitterblue.
Nordmenn – og ikke minst musikkpressen – gikk deretter naturlig nok lei. Men Tyler reddet seg i land med riktig så gode salgstall på det såkalte kontinentet.
Da hun i 1995 forlot Hansa og signerte til EastWest, var vel i grunnen karrieren ødelagt utenfor det tyske markedet. Og der fortsatte Hansa å hive ut diverse samlealbum fra hennes tre utgivelser på selskapet, noe som ikke hjalp Tyler med nyere album langt borte fra Bohlens lydbilde.
Free Spirit (1995) ble godt mottatt blant norske kritikere, men solgte dårlig. Og All in One Voice tre år senere ble Tylers første album siden 1978 som ikke kom inn på de norske listene.
Ved inngangen til 2000-tallet syntes Tylers karriere nokså død, men igjen kom hun tilbake. Denne gangen med stor suksess i Frankrike med både nyinnspillinger og duetter, og hennes cover-album Heart Strings førte henne i 2003 tilbake på de norske listene,
Deretter holdt Bonnie Tyler karrieren i live på sitt eget vis. Med sporadiske album og ustanselige opptredener, beholdt hun et godt publikumstekke. Selv om et forsøk i Eurovision i 2013 ikke gikk fullt så bra.
Hennes siste utgivelse, The Best Is Yet To Come, førte henne tilbake til 80-tallet. En utgivelse som slett ikke fikk noen dårlig mottakelse i musikkpressen.
I ettertid kan man kanskje si at Bonnie Tyler valgte å kjøre sine helt egne veier med Bitterblue. Men den fremstår også som en enslig og fengende trudelutt fra tampen av 1991, som tross alt – eller kanskje nettopp derfor – fikk stor popularitet.
BONNIE TYLER (f. 1951)
Bitterblue
(Howard Houston)
1991 Hansa
Produsert av Howard Houston
Utgitt på albumet Bitterblue
