Hadde det vært opp til pressen, skulle det ikke vært mulig for Guns N’ Roses å komme med noe som helst ny musikk etter utgivelsen av G N’ R Lies i november 1988.
De skulle ikke vært i live om alle ville historier og rykter ville vist seg å stemme. Men bandet la heller aldri noe demper på ryktene, og brukte dem i stedet for alt de var verdt.
Gruppen hadde senvåren 1990 returnert til studio for å starte innspillingen til deres første egentlige album siden 1987, men misbruk av både det ene og det andre – sørget for nokså heftige og haltende sesjoner i studio. Trommis Steven Adler ble til slutt sparket og erstattet av Mats Sorum.
Samtidig gnistret det mellom Axl Rose og gitarist Izzy Stradlin, der sistnevnte var i ferd med å få mer enn nok av Rose’s diva-nykter. Bandet ble også utvidet til en sekstett, da keyboardist Dizzy Reed ble hentet inn som fast medlem.
1990 kom med en ny GNR-låt, en cover av Dylans ⟶ Knockin’ on Heaven’s Door. Den ble ikke da utgitt som single, men inkludert både i filmen og soundtracket til Tom Cruise-filmen Days of Thunder.
Innspilling og låtskriving gikk deretter adskillig bedre – og raskere. Og da bandet allerede hadde en rekke låter liggende som aldri hadde blitt ferdigstilt for Appetite for Destruction – satt GNR med låt-materiell som langt oversteg et enkelt album.
Axl Rose stod selv for avgjørelsen å samle låtene på to uavhengige, men allikevel relaterte album. Og i september ble omsider Use Your Illusion I og Use Your Illusion II lansert på samme dag.
Da hadde allerede første låt vært ute på radioer og som single siden høysommeren. Den dundrende You Could Be Mine hadde i tillegg fått nok av promotering gjennom en av årets store blockbustere på lerretet: Terminator 2. Med nokså heftige og klare referanser også i musikkvideoen.
Låten ble gjennom årene en av GNRs fremste kjenninger, og ble en av ytterst få låter som aldri ble tatt av konsert-repertoaret gjennom årene. I Norge klatret den en plass høyere enn Paradise City, og var og trolig blir bandets største singlehit her til lands. Sammen med …
… oppfølgeren: Don’t Cry, som også klatret til en andreplass på VGs singleliste. Disse to låtene ble også liggende like lenge inne på listene med sine tretten uker, men sistnevnte ble noe av en ren landeplage på radioene som var umulig å bli kvitt. På den litt vikende Ti i skuddet-listene, ble den omtrent ekskludert og var ikke ute av den listen før i juni 1992.
Det hører også med til historien at låten i protest ble utestengt en enslig uke da GNR avlyste sin planlagte konsert i Norge. Og først sommeren 1993 skulle bandet gjeste norsk jord med en ellevill konsert på Valle Hovin.
Musikkvideoen til Don’t Cry var en av de mest påkostede noensinne i bransjen, og den blir ofte regnet som den første av en triologi etterfulgt av November Rain og Estranged.
Dobbelt-utgivelsen ble stort sett godt mottatt i musikkpressen, med en liten forkjærlighet til album II. Det ble imidlertid det første som solgte best, og langt fra salgstallene til forgjengeren. Samlet er det anslått et salgstall på fjorten millioner på verdensbasis.
GNR ble etter dette et nesten fast inventar både på radio, skjermer og på listene. Fem flere singler maktet mer eller mindre å krype inn på VGs Topp 10. I rekkefølge med plasseringer i parantes: Live and Let Die (3), November Rain (7), Knockin’ on Heaven’s Door (6), Yesterdays (5) og omsider Civil War (10). sistnevnte så sent om i mai 1993.
Deretter gikk det meste galt for GNR som band. En EP ble på tampen av ’93 utvidet til cover-albumet The Spaghetti Incident?, som nærmest ble en fiasko sett mot de tidligere utgivelsene. Deretter sørget Axl Rose’ etter hvert noe elleville ideer om «musikalsk utvikling», til at en etter en av medlemmene fikk nok og sluttet i bandet. Kun Dizzy Reed ble værende.
Rose samlet en ny besetning og startet utover tampen av 90-tallet arbeidet med en oppfølger til Illusion-utgivelsene, men tiden gikk – og ingenting kom.
Først i 2008 våknet GNR og Rose med utgivelsen av Chinese Democracy. Men det nesten eksperimentelle materiellet – riktignok med gitarene stadig på plass – viste kanskje at Rose uten Slash og Izzy Stradlin ikke var det samme GNR som med.
Bande har fortsatt å turnere som de legendene gruppen tross alt ble, og i 2015 vendte Slash og McKagan tilbake som medlemmer. Rose vikarierte også en periode som vokalist i AC/DC, men har siden 2020 fullt ut forsøkt å finne tilbake til den gamle magien av GNR som band. Fra 2020 har det ryktes om nye innspillinger, og et mulig kommende album.
Guns N’ Roses var i sine glansdag en videreføring og kontinuitetsbærer av den enhetlige harde rocken. De kom med et image og en spillestil som spilte langt på selve mytene i rocken, og unngikk – i alle fall de første årene – å henge seg på den mer kommersielle radiorocken som på denne tiden var dominerende.
Til tross for at gruppen i høyeste grad er aktiv i dag, er det låtene og albumene fra 1987-91 som regnes som Guns N’ Roses virkelige store bidrag til rocken.
GUNS N’ ROSES
YOU COULD BE MINE
(Izzy Stradlin/Axl Rose)
1991 Geffen
Produsert av Mike Clink
Utgitt på albumet Use Your Illusion I
DON’T CRY
(Izzy Stradlin/Axl Rose)
1991 Geffen
Produsert av Mike Clink
Utgitt på albumet Use Your Illusion II
