
Forventningene til Metallicas første utgivelse på tre år var skyhøye, da Enter Sandman på flere måter slo ut på pusten av så vel fans som kritikere.
Kontrasten til bandets forrige lydvegg …And Justice For All var ikke bare slående, men hardtslående.
Metallica var fra første stund det upolerte hjertebarnet til Lars Ulrich og James Hetfield. Offisielt ble gruppen dannet 28. oktober 1981, og som flere andre lovende navn på denne tiden – bar de med seg inspirasjon og lydbilder både fra den rå punken, og den gryende bølgen av ny britisk heavy metal.
Etter noen få omveltninger i besetningen, syntes bandet å etablere seg med Ulrich og Hetfield og den omdiskuterte David Mustaine på gitar og fra overgangen til 1983: Cliff Burton som viktig brikke på bass. Mustaine fikk derimot raskt fyken grunnet oppførsel og inntak av både det ene og det andre. Og akkurat i tide til gruppens første egentlige innspillinger, ble han erstattet av Kirk Hammett.
Metallicas debutalbum Kill ‘Em All (opprinnelig planlagt som Metal Up Your Ass) vekket i 1983 fin oppmerksomhet i et gryende metall-miljø, og fikk allerede den gang ros for sin kompromissløse blanding av hard punk og musikalsk teft og dyktighet. Både tempo, låter og tekster stod i sterk kontrast til de fleste andre tyngre navnene på denne tiden, som stadig ble mer kommersialisert i uttrykket.
Metallica valgte fra første stund å kjøre på sitt eget uttrykk, og skapte seg raskt et rykte som et forrykende liveband – til tross for at albumet i sin tid ikke solgte all verden.
At bandet hadde mer å komme med utover å kunne spille raskt, hardt og presist – bare neste utgivelse preg av. Der Ride the Lightning (1984) viste en kompleksitet mange neppe hadde forespeilet seg året i forveien.
Albumet ble utgitt omtrent samtidig som trash-begrepet for første gang ble brukt om Metallicas egendefinerte variant av heavy-rocken. Og ennå uten kontrakt på de store selskapene, maktet utgivelsen å krype – så vidt det var – inn på Billboards albumliste.
Med de to neste utgivelsene, vokste Metallicas låter seg i en nokså kompleks retning. Utrykket «progressiv trash» ble brukt om lengre og lengre låter, som viste en musikalsk utvikling og dyktighet som gjorde bandet til kritikerfavoritter. Master of Puppets fra 1986 blir ofte regnet som den egentlige trash-rockens virkelige høydepunkt, og til tross for å være både krevende og kompleks: Populariteten og publikumstekket fortsatte bare å stige for gruppen.
På samme tid gjennomgikk også bandet sin første virkelige krise, da de mistet Cliff Burton i en bussulykke på turné i Sverige. Han ble erstattet av Jason Newstedt, som fikk en underlig bassist-rolle i neste musikalske runde: …And Justice For All. Albumet ble kjent for sin nesten manglende bassføring i arrangementene, men også grunnet to virkelige klassikere i Harvester of Sorrow og – til skrekk og gru for noen tilhengere: Metallicas første musikkvideo til One.
Utgivelsen ble bandets første listeplassering på de norske listene, og ble også deres største suksess salgsmessig til da.
Imidlertid følte Ulrich og Hetfield at strikken for det komplekse var tøylet så langt, at det var nødvendig med endringer både i uttrykk og låtstrukturene.
Resultatet av det ble et nokså heftig (og noe oppstykket) samarbeid med produsent Bob Rock, som imidlertid hjalp til med å Metallica til å vende seg mot mer tradisjonell riffbasert heavy uttrykk. Uten at det gikk helt på bekostning av det aggressive uttrykket i musikken.
Metallica – populært The Black Album – kom derfor noe som en overraskelse da det ble utgitt i august 1991. Anført av Enter Sandman førte dette til et nesten massivt gjennombrudd for Metallica som et «kommersielt» navn, som uten tvil var med på å undergrave den tradisjonelle power-rocken som var populært på denne tiden. Spesielt i USA.
Utgivelsen skremte nok bort noen av de mest iherdige tilhengerne fra 80-årene, men i tillegg ga både album, låter og kommende turnéer Metallica en slags crossover-respons man vel aldri hadde sett lignende til fra et navn som til da man egentlig hadde plassert nokså på sidelinjen i musikk-industrien.
Det hjalp også på at bandet var svært dyktige i å selge ut låtene som singler på CD-formatet, der man ofte inkluderte uutgitte spor og alternative opptak på disse utgivelsene. Man så det igjen på at flere singler også etter Enter Sandman skulle prege listene i flere land. Ikke bare i 1991 og året etter.
At bandet våget å utfordre, så man igjen nettopp på de to påfølgende singlene. Som begge var tunge – og populære – ballader fra albumet. Første kom The Unforgiven.
Deretter Nothing Else Matters.
Man så nok ikke helt effekten av Metallica som album i 1991. Heller ikke hvordan Enter Sandman faktisk var på å endre gjengs oppfatning av sjangeren. I dag vet vi det i alle noe bedre.

METALLICA

Enter Sandman
(James Hetfield/Lars Ulrich/Kirk Hammett)
1991 Elektra
Produsert av Bob Rock, James Hetfield og Lars Ulrich
Utgitt på albumet Metallica



