R.E.M. hadde opprinnelig sitt utspring i universitetsmiljøet i Atlanta, og ble gjennom første del av 80-tallet et populært navn på amerikanske college-radioer. Og like kjapt favoritter i musikkpressen.
Med Michael Stipes (f. 1960) særegne stemme, og minst like særegne tekster, bygget de seg opp et repertoar langt fra samtidens voksende radiorock. I stedet hentet kvartetten inspirasjon fra punk og delvis folk, og unngikk helt bevisst bruk av effekter og gitarsoloer.
På den måten uviklet R.E.M. et helt distinkt lydbilde fra første stund, og allerede med deres første single Radio Free Europe ble gruppen svært populær hjemme i Atlanta. Debutalbumet Murmur ble i 1983 like godt mottatt av amerikanske kritikere, og oppmerksomheten ga dem helt greie salgstall til å være et navn helt på sidelinjen av amerikansk rock på denne tiden.
Kvartetten bestod ved siden av vokalist Stipes, trommisen Bill Berry, gitarist Peter Buck og Mike Mills på bass. En besetning som ikke ble rørt før Berry forsvant på midten av 90-tallet.
R.E.M.s rykte som et drivende og alternativ navn spredte seg raskt også over Atlanteren, og hadde allerede da fått et så godt nok fotfeste i Norge til at deres Life’s Rich Pageant i 1986 så vidt krøp seg inn på VGs albumliste.
Deres definitive gjennombrudd ble allikevel Document året etter, som etter hvert skulle selge i over millionen i Statene. Låter som The One I Love og It’s the End of the World as We Know It tok dem fra å være et slags kultnavn til å bli nevnt som «rockens fremtid» i amerikansk musikkpresse. Og året etter valgte kvartetten å signere med Warner fremfor det lille og uavhengige I.R.S.
Out of Time i 1991 var deres andre album på Warner, og bandets mest tilgjengelige så langt i karrieren. Låtene var stadig typisk R.E.M., men de var sterkere enn tidligere og hadde nå fått en enda større innflytelse fra så vel folk som country. Uten at disse sjangrene ble for dominerende.
Både album som låtene Losing My Religion og Shiny Happy People ble svært godt mottatt av både publikum og kritikere, og førte sammen til et solid gjennombrudd for R.E.M. også utenfor de amerikanske grensene.
Losing My Religion ble utgitt som førstesingle nærmest på nåde fra plateselskapets side, men selv i Norge ble den stor gjennom sommermånedene 1991. Musikalsk kan den i ettertid sies å være arketypisk for R.E.M.s låtstrukturer med velkjente R.E.M.ske akkord-progresjoner og fire minutter uten soloer eller refreng.
Og det har blitt påpekt at å utgi den helt forskjellige Shiny Happy People som single nummer to, fint kan settes i båsen blant rockens smartere sjakktrekk.
Out of Time skulle med tiden selge i over 18 millioner verden over, innkasserte R.E.M. tre Grammys. Og lå inne på de norske listene i hele 28 uker. Albumet har imidlertid også fått noe kritikk i ettertid for å være for mainstream, og utvilsomt falt noen av de etter hvert noe voksne college-lytterne av lasset med denne utgivelsen.
Det hører også med til historien av gruppen slett ikke turnerte med materiellet i etterkant av utgivelsen, og startet heller raskt å utforske nye ideer og låter i studio. Hva som var tenkt på å bli en adskillig mer gitarbasert affære enn låtene på Out of Time, endte i stedet opp med kanskje bandets fineste øyeblikk i Automatic for the People året etter.
De to virkelige perlene der var tiårets mest overraskende singlesuksesser i Drive, og noe av en klassiker i Everybody Hurts.
R.E.M.
Losing My Religion
(Berry/Buck/Mills/Stipe)
1991 WEA
Produsert av Scott Litt og R.E.M.
Utgitt på albumet Out of Time
