Scorpions – Wind of Change

Det har blitt hevdet om Wind of Change hadde blitt spilt inn av et helt annet navn enn Scorpions, ville de færreste ha hørt om den. I stedet kom innspillingen med en troverdighet som gjorde låten til en av tiårets mest gjenkjennelige og solgte ballader.

Med et anslagsvis salgstall på 14 millioner, er Wind of Change tidenes mest solgte fra et tysk navn. Uansett sjanger. Den hadde allikevel en nokså trå start på liste-karrieren, og først etter fire måneder startet radioene å spille låten.

Singlen var faktisk den tredje fra Scorpions 1990-album, Crazy World, som i utgangspunktet så ut til å bli en liten fiasko sett i mot deres to-tre forrige utgivelser. Men Wind of Change endret på det, og sørget for at albumet ble deres mest solgte gjennom hele karrieren.

Det hjalp også på at oppfølgeren, Send Me an Angel, slett ikke gjorde så ille.

Scorpions var i 1991 allerede veteraner i bransjen med jevnlige utgivelser helt siden 1972. Bærende bjelker i bandet helt siden den gang hadde vært vokalist Klaus Meine og gitarist og bandsjef Rudolf Schenker. Viktig brikke de første årene var også gitaristen Ulrich Roth.

Bandet gikk fra en slags typisk tysk prog-rock over til en mer tradisjonell tungrock på midten av tiåret, og maktet å bygge opp en nokså fin base av tilhengere. Selv om det virkelige store gjennombruddet ikke kom. I pressen ble de mer kjent for sine kontroversielle og etter manges mening: Usmakelige covere. Flere av disse ble sensurert i de største markedene.

Først da Roth forsvant i 1978, startet Meine og Schenker sitt virkelige låtsamarbeid. Stilen ble mer radiovennlig og melodiøs, og sammen med den nye gitaristen Matthias Jabs fikk gruppen på plass det karakteristiske og litt kjølige lydbildet Scorpions siden ble kjent for.

Fra utgivelsen Lovedrive i 1979 startet også salgstallene å stige, spesielt hjemme i Tyskland – men også ikke minst i USA. Der ble Scorpions et svært populært navn de første årene av 80-tallet. Og et litt eksotisk ett, som det fremste tyngre bandet som ikke kom fra de engelskspråklige landene.

Høydepunktet kom i 1984 med utgivelsen Love at First Sting, som inneholdt to av gruppens mest kjente låter i Rock You Like a Hurricane og Still Loving You. Etter en pause gjorde bandet det også bra med oppfølgeren Savage Amusement i 1988, som ble bandets første listeplassering i Norge. Denne utgivelsen ble imidlertid formelig slaktet i musikkpressen, der kritikerne mente at nå hadde Scorpions solgt seg alt for langt til det radiovennlige.

1990s Crazy World skulle rette på det, men så ut til – før Wind of Change satte fart på populariteten – til å bli en nokså stor skuffelse for bandet.

Wind of Change var gruppens første politiske innspilling, med oppriktige og klare referanser til den kalde krigens stillede vinder – og Tysklands gjenforening.

På norsk ble nok de innledende tekstlinjene misforstått av mange. «I follow the Moskva» hadde slett ikke noe med selve byen å gjøre, men er elven som renner gjennom den russiske hovedstaden. På engelsk er dette det samme som det norske navnet av byen.

Låten har kanskje forsvunnet litt fra de nordiske radioene og listene i dag, men i Tyskland er den en eviggrønn klassiker som lever videre. Etter Russlands invasjon av Ukraina, har Scorpions endret de innledende tekstlinjene om Moskva.

«Now listen to my heart. It says Ukraine, waiting for the wind to change»

Etter dette skulle ikke Scorpions følge helt med i musikktimene. Oppfølgeren Face the Heat i 1993 ble omtrent latterliggjort blant noen kritikere, med sine kompromissløse og noe overproduserte låter. Uten tilsynelatende evne og vilje til å omstille musikken fra 80-tallet.

Bedre gikk det ikke tre år senere med den forsøksvis radiovennlige Pure Instinct, men fullstendig galt gikk det ikke før Eye II Eye i 1999 der Scorpions omsider oppdaget 90-årene og kjørte på med loops og trommemaskiner.

Karrieren syntes rimelig død og borte ved inngangen til det nye tusenåret, med bandet holdt allikevel ut. Med god hjelp fra det gitarsultne markedet i Øst-Asia – der Scorpions forble store også i denne perioden.

Da ny-metallen slo til et par år ut i det nye tiåret, grep deretter Scorpions sjansen i å re-etablere seg selv. Med fokus på gitarer og en litt gi-blaffen-holdning til det kommersielle, fikk gruppen med ett en slags renessanse. Og album som Unbreakable (2004) og den overraskende suksessen Sting in the Tail (2010) ble forunderlig godt mottatt også i musikkpressen.

Etter å ha truet å legge Scorpions som band på hyllen etter sistnevnte utgivelse, har derimot bandet fortsatt med innspillinger og turnéer like til dag.

Deres siste – og nittende album – Rock Believer kom på markedet i februar 2022, til forholdsvis god mottakelse både fra kritikere og publikum. Utgivelsen gikk skyhøyt på listene i de fleste europeiske landene. Med Norge nesten som et enslig unntak.

Få band har vel mottatt så mye motbør i musikkpressen som Scorpions gjennom årene. Men de er i dag det mest solgte av de mer tyngre navnene utenfor USA og Storbritannia, Og de ga fra seg Wind of Change – stadig like aktuell i dag.

For kanskje er det tillat å håpe åpningslinjene en gang i fremtiden igjen kan synges slik de virkelig var tilbake i 1991.


SCORPIONS

Wind of Change
(Klaus Meine)
1990 Mercury
Produsert av Keith Olsen og Scorpions
Utgitt på albumet Crazy World