Veien kunne synes litt langt fra fire publikummere på Vinstra, ingen platekontrakt – til det tredje norske navnet på 80-tallet med suksess på Billboard.
Torstein Flaknes Stage Dolls var et av flere trønderske gitarnavn som oppstod på restene av The Kids ⟶ , da disse ble oppløst i 1982. Flakne dro da til Terje Storlies Hot Lips, hvor også Terje Antonsen var medlem.
En rundtur i Nidaros studioer førte til demoen Loadin’ Up – som ikke akkurat fikk plateselskapene til å overgå hverandre i bud for det nydannede Stage Dolls.
Det endte med at trioen måtte finansiere innspillingene selv, og ga også ut debutalbumet Soldier’s Gun (1985) på eget selskap. Stilen var nærere amerikansk gitarrock enn andre venner i trønderrocken, og nokså langt fra var som var inn i radioene på midten av 80-tallet.
Flakne hadde allikevel enn melodiøs teft for rett-på-sak og fengende låter, og Soldier’s Gun solgte via jungeltelegrafen seg så vidt inn på VGs lister – både låt og album. Det hjalp nok på med et par hundre spillejobber, som med tiden samlet godt over de fire fremmøtte på Vinstra like etter starten av bandet.
Steinar Krokstad tok over stikkene på Commandoes (1986), der spesielt tittelsporet fikk godt med spilletid på radioene. Albumet solgte også bra og ble liggende inne tretten uker på listene med en nummer fem som beste plassering.
Opptredenene og den stadig stigende populariteten, spesielt etter at selvtitulerte Stage Dolls ble utgitt i 1988, fanget også oppmerksomheten til plateselskapet Chrysalis. I Norge solgte utgivelsen i 50 000 eksemplarer, godt hjulpet av låter som Wings of Steel og Still in Love. Førstnevnte svippet så vidt innom Topp 10 i april dette året.
Til da hadde Bjørn Nessjø vært bandets faste produsent, men ved USA-lanseringen ble hans sound mikset om til et mer «amerikanisert» lydbilde. Og kanskje noe overraskende ble Love Cries valgt som hovedlåt. De visste nok hva man gjorde da singlen i 1989 nådde en 45. plass på Billboard. I sin den fjerde beste plasserte norske låten i USA etter to a-ha-låter ⟶ og One 2 Many ⟶ .
Etter intense runder med opptredener valget igjen Stage Dolls Nessjø som partner, men på Stripped i 1991 fikk trioen på noen låter også drahjelp av superprodusent Ron Nevison.
Love Don’t Bother Me var første single fra denne utgivelsen, etter en god del runder internt i bandet om dette var en Stage Dolls-låt eller ikke. Den ble uansett trioens største suksess på singlelistene her hjemme, og nådde en 3. plass på beste resultat. Stripped solgte kanskje ikke så godt som forgjengerne, men utgivelsen kom også midt mellom en rekke store internasjonale album dette året.
Den solgte imidlertid stødig videre også utenfor listene, spesielt hjulpet av balladen Sorry (Is All I Can Say).
I 1993 feiret Stage Dolls ti år som band med samlealbumet Stories We Could Tell som tok for seg hele karrieren så langt. Midt i grunge-bølgen ble utgivelsen en overraskende stor suksess, anført av radio-favoritten Hard To Say Goodbye. Da var Krokstad ute av gruppen og erstattet av Morten Skogstad.
Deretter gikk det noe tråere for bandet og Stage Dolls var et par år senere i realiteten oppløst. Et comeback med Dig i 1997 gikk langt fra så bra som tidligere, men Flakne ønsket allikevel ikke å legge ned bandet.
En renessanse for Stage Dolls kom i 2002, med nok et samlealbum. Da var gitarer og litt retro-rock adskillig mer populært enn tiåret tidligere, og gruppens to album – Get a Life (2004) og Always (2010) ble forholdsvis godt mottatt.
Siden har det skortet på nye utgivelser fra bandet, men de har beholdt en stor popularitet på landeveien. Der de har svippet innom de fleste inn- og utbygder. Flakne har også med stort hell skrevet en rekke låter for andre artister, ofte i tospann med Dag Ingebrigtsen. Og han har deltatt på en lang rekke innspillinger ikke bare av norske, men også danske artister.
1991 var ikke noe godt år for norsk musikk. Stage Dolls reddet faktisk hjemme-patriotismen med den eneste enslige store norske låten dette året: Love Don’t Bother Me.
STAGE DOLLS
Love Don’t Bother Me
(Torstein Flakne/Bobby Icon)
1991 Polydor
Produsert av Bjørn Nessjø
Utgitt på albumet Stripped
