Det kunne synes som en lang vei fra purungt post-punk i 1980 til det hamrende og industrielle lydbildet på The Fly. Men i ettertid synes forandringen nokså naturlig i bandets utvikling.
Bandet kom sammen som nesten guttungene allerede i 1976, før de to år senere ble en kvartett som U2 etter et par år som The Feedbacks. De var klart inspirert av den pågående punken, noe som ikke var så rart – da stort sett ingen av dem var akkurat noen virtuoser på instrumentene.
Irland var på denne tiden ikke akkurat kjent for de mer gitarbaserte gruppene, og slikt sett skilte U2 seg ut fra samtidige irske navn. At det ikke lød like bra, var bare en del av det hele. Det var jo poenget med hele punken. Uttrykket, ikke spilleferdighetene.
Bono hadde imidlertid et talent for å finne akkurat de riktige tekstlinjene til den rytmiske punklinjen bandet la seg på, og i tillegg var et visst irsk tilsnitt i strofene.
Allerede i 1978 fikk de med seg manager PaulMcGuinnes, som igjen fikk dem inn på selskapet Island. Et par singler og EP-er solgte godt i Dublin og Irland, før debutalbumet Boy fikk fin oppmerksomhet i 1980.
Godt mottatt i musikkpressen ble Boy en fin, men liten suksess, som satte U2 på kartet. Og fikk noen helt greie, om lave, listeplasseringer, både i Storbritannia og USA. Låten I Will Follow ble godt kjent gjennom radiostasjonene som på denne tiden våget å spille gitarer og rock også fra navn som ikke fantes på listene.
Etterfølgeren October ble derimot labrere mottatt, og U2 entret studioet litt revansjelystent for å gjøre et tredje album enda bedre. Med dem helt fra starten var viktige Steve Lillywhite, som skulle bli en viktig brikke og produsent for kvartetten gjennom hele karrieren.
I 1983 løsnet det for alvor med utgivelsen War anført av de politiske og veldig irske låtene New Year’s Day og Sunday Bloody Sunday . Førstnevnte med deres første listeplassering som låt i Norge .
Albumet og låtene hadde fått et adskillig mer modent uttrykk enn de to forrige utgivelsene, og i etterkant har disse fått klassiker-status innen rocken for sin kombinasjon av det nesten kjølig primitive – og et stadig mer særegent uttrykk som skilte U2 ut i mengden av andre gitarband.
Lillywhite ble deretter byttet ut med duoen Daniel Lanois og Brian Eno, som skulle tilføre bandet et helt unikt lydbilde med ekko i gitarene og etter hvert et nokså komplisert, men samtidig atmosfærisk, lydbilde. Hele tiden på U2s egne premisser, der kvartetten beholdt mye av sin i grunnen enkle melodiføring uten store utfordringer i akkord-progresjoner og gitar-soloer.
The Unforgettable Fire i 1984 var innledningen, med Pride (In the Name of Love) som bærende låt – og igjen en liten singlehit på norske lister. Det virkelige høydepunktet kom imidlertid med The Joshua Tree tre år senere, som raskt ble både et kunstnerisk og kommersielt høydepunkt.
Stilen var nå også påvirket av amerikanske tradisjoner, uten at U2s egne røtter på noen måte var blitt borte. Flere av låtene startet raskt å leve sine egne små liv utenom sedvanlige singler, og innledningen av albumet blir i dag regnet blant de mest markante i hele rockens historie.
I ettertid har riktignok The Joshua Tree også fått noe kritikk for å være for pretensiøst, men de kritiske røstene har stort sett vært i solid mindretall. Albumet har i dag klassikerstatus som en av tidens beste utgivelser på flere lister.
Deretter gikk det ikke fullt så bra. Oppildnet av mottakelsen, spesielt i USA, gikk U2 til verks å flytte lydbildet over til nettopp amerikanske lydbilder. Albumet og filmen Rattle & Hum viste dette, og selv om salgstallene var helt i orden – raslet nå kritikerne med sablene og syntes både bandet – og ikke minst Bono -hadde tøyet både lydbilde og strikk noe for langt.
Etterspillet sørget for en nokså stor identitetskrise for U2. Etter intens turnering, samlet kvartetten seg i det nylig samlete Berlin med nokså frustrerte sesjoner til et kommende album, som man ikke helt visste hvordan skulle bli.
Inspirert av murens fall og pågående politiske endringer, søkte bandet etter nye uttrykk nokså langt bort fra den amerikanske landeveien. Og tilbake i Irland klarte kvartetten i samarbeid med både Lillywhite og Lanois/Eno å ikke bare også utvikle U2s velkjente uttrykk. Men også skape helt nye lydbilder
The Fly var første smakebit i oktober 1991. En helt annen en tilsynelatende kommersiell låt, som i motsetning til låtene fra The Joshua Tree – opplevde forholdsvis liten spille tid på radioene. Men til gjengjeld gode salgstall som single. Den ble godt mottatt av både kritikere og U2s tilhengere, men det alternative utrykket skremte nok bort nokså mange av publikumet som hadde lyttet til 1987-låtene.
Mottakelsen var derimot såpass god at den gikk høyt på flere lister. Og den toppet i Norge som den første U2-singlen noensinne.
Til tross for det noe mørke inntrykket, ble også det kommende albumet Achtung Baby en stor suksess. Og blir i dag regnet ved siden av The Joshua Tree som U2s fremste utgivelse.
Flere av låtene fra albumet ble senere adskillig større enn The Fly, i første rekke balladen One – som aldri kom inn på de norske listene. Det gjorde derimot Who’s Gonna Ride Your Wild Horses (så vidt det var), trolig reddet inn på Topp 10 av U2s pågående Zoo TV Tour. Også Mysterious Way og Even Better Than the Real Thing fikk solid radiospilling og gode salgstall utover 1992/93.
U2 gikk deretter enda et steg videre med det mer eksperimentelle uttrykket. Zooropa i 1993 var opprinnelig tenkt som en EP spilt inn i pausene i den pågående Zoo-turnéen. Albumet kan vel mest klassifiseres som kunstrock, der sjangre og lydbilder ble blandet om hverandre. I motsetning til Achtung Baby inneholdt den kanskje ikke store låtene, men utgivelsen var allikevel en viktig brikke i U2s nesten kvasse kommentering av 90-tallet som et elektronisk kast-og-bruk-samfunn.
Utviklingen gikk videre til det omdiskuterte Pop-albumet fire år senere. Men før dette var påtenkt, hadde U2 fått en av sine største låter etter en tur til Gotham.
U2
The Fly
(U2/Bono)
1991 Island
Produsert av Daniel Lanois
Utgitt på albumet Achtung Baby