
Et av 90-tallets mestselgende navn, ble kvartetten Boyz II Men. Med tidsriktige rytmer og gode stemmer, slo de seg opp med en typisk amerikansk vokaltradisjon med røtter i beste Motown-ånd.
Og det var nettopp på Motown kvartetten ble signert, i et år da det sagnomsuste selskapet fikk sine største suksesser siden The Jacksons ⟶. Også Shanice ⟶ som hadde gjort det bra tidligere på året, var signert til Motown.
Boyz II Men var dannet på Philadelphias «High School for the Creative and Performing Arts», og alle fire var skolerte sangere. Gruppen var egentlig en kvintett, men det ble kvartetten Nathan Morris, Shawn Stockman, Wanya Morris og Michael McCary.
De to Morris-ene er ikke i slekt, og McCary måtte i 2003 gi seg grunnet helseproblemer.
Ved hjelp av New Editions Michael Bivins, fikk Boyz II Men fra første stund en nokså utpreget sound. De var en utpreget vokalgruppe, der alle fire broderlig delte på vokaljobbene. Men lydbildet var mer preget av den pågående hip hop- og r&b-bølgen i USA.
Cooleyhighharmony ble en stor suksess da det ble utgitt som gruppens debutalbum i 1991, men gjorde lite inntrykk utenfor de amerikanske grensene. Det var først med balladen End of the Road på tampen av 1992, at også Europa – og Norge – våknet.
End of the Road var opprinnelig en filmlåt til Boomerang. En nokså tidstypisk amerikansk dramakomedie med Eddie Murphy i hovedrollen. Verken film eller rolle var vel blant hans beste prestasjoner, og musikken ble til tider mer kjent enn filmen.
Låten var et produkt fra låtskriveren og produsenten Babyface, som egentlig het Kenneth Brian Edmonds. Han var i 1992 bare i starten av karrieren, men hadde allerede forsøkt da bidratt på Whitney Houstons ⟶ forsøk å tilpasse lydbildet til 90-tallet. Flere av hans kommende navn og låter skulle siden gjøre det svært skarpt også på norske lister.
I USA ble End of the Road en ren farsott som man aldri ble kvitt fra radioene. I Norge gikk den til en nummer 3 helt på tampen av 1992, og den toppet hos britene. Men amerikanerne bare elsket låten.
Utgivelsen ble liggende ufattelige tretten uker på toppen av Billboard, og var 1992s soleklart mest populære låt i USA. Den har i dag en slags klassiker-status i Statene, som aldri helt har forsvunnet fra de mange r&b-kanalene.
Med denne suksessen ble også albumet, Cooleyhighharmony, gitt ut på nytt. Denne gangen med End of the Road som et bonusspor.
Boyz II Men viste seg å kunne videreføre denne suksessen godt, og ut tiåret grodde de nærmest fast på amerikanske lister og radioer. De modererte etter hver sjanger og innhold mer mot det voksne publikumet, og både fant seg i og utnyttet vokalene med et klart ballade-preget repertoar.
To av de kommende låtene skulle i USA bli like populære, om ikke mer, enn 1992-låten. Begge gjestet også de norske listene. Først med I’ll Make Love To You, en mummer 5 i 1994. Og ikke minst One Sweet Day i 1995 (6) i «femspann» med Mariah Carey.
Begge disse satte hver sine respektive rekorder på de amerikanske listene, og overtok End of the Roads rekord på toppen av Billboard. I’ll Make Love To You ble liggende fjorten uker på toppen. Duetten med Mariah Carey femten!
Boyz II Men maktet også en nummer 1 til, med 4 Seasons of Loneliness i 1997. Men etter dette stilnet den største suksessen for kvartetten, og etter 2000 har de svært sjeldent kommet med utgivelser i nærheten av tallene fra 90-årene.
Den nåværende trioen har allikevel aldri lagt inn årene, og har forblitt en populær live-gruppe. I dag opptrer Boyz II Men ofte med et repertoar både fra egne utgivelser, og fra den store skattekisten til tidligere soul- og 60-talls-klassikere.
På 90-tallet var Boyz II Men en viktig brikke i å kombinere de mer urbane og fargede rytmene med store vokaler, en trend som etter hvert også skulle sette sitt preg på norske lyttervaner.
BOYZ II MEN
End of the Road
(Babyface/L.A. Reid/Daryl Simmonds)
1992 Motown
Produsert av Babyface, L.A. Reid og Daryl Simmonds
Opprinnelig utgitt på soundtracket til Boomerang



