Lyden fra 80-tallet var egentlig begravet for godt, da Def Leppard slo til med 1992s kanskje mest påventende utgivelse.
Få band hadde som Def Leppard vært med å flytte grensene for hva heavy-rocken kunne inneholde, og få andre navn hadde vel opplevd like mye motgang og tragedier som kvintetten fra Sheffield.
Bandet var fra første stund mer populære i USA enn hjemme hos britene, selv om de allerede fra starten i 1977 fikk solid oppmerksomhet også der som et av flere nye og lovende navn innen tungrocken.
Besetningen stabiliserte seg i 1978, da Steve Clark (1960-91) kom med som gitarist. Den øvrige besetningen skulle da holde seg usedvanlig stabil gjennom alle år, med unntak av sparkingen av Pete Willis i 1982. Ny gitarist nummer to ble fra da, Phil Collen (f. 1957).
De tre øvrige medlemmene er og var allerede: Vokalist Joe Elliott (f. 1959), bassist og egentlig bandleder Rick Savage (f. 1960) og trommis Rick Allen (f. 1963).
Sistnevnte var knapt sytten da Def Leppard platedebuterte i 1980, som en del av den såkalte nye bølgen av britiske hardrock-navn. Felles i denne bølgen var både tradisjonelle elementer fra tungrocken, blandet med aggresjon fra punken og en mer melodiøs retning.
Def Leppard lot seg også inspirere fra navn som Pink Floyd, og skulle nokså raskt bevege seg bort fra sine britiske kompanjonger innen bølgen.
Allerede fra album nummer to, High N’ Dry, startet bandet å samarbeide med produsent Robert John «Mutt» Lange, og fra gjennombruddet med Pyromania i 1983 – ble Lange nærmest et sjette medlem. Og var utvilsomt en viktig brikke i at dette albumet skulle bli et av tiårets mestselgende heavy-album i USA.
Utfordringene startet da 1983-suksessen skulle følges opp. Først ble et samarbeid med Jim Steinman kassert. Deretter mistet Rick Allen den ene armen i en bilulykke, og gjenoppstod som rockens eneste enarmede trommis.
Fire år var lenge mellom utgivelsene for et navn på 80-tallet, men da Hysteria endelig så dagens lys i 1987 – ble mottakelsen over alle forventninger.
Def Leppard sprengte de fleste rammer for hva man kunne kalle for heavy, og hele sju singler fra utgivelsen ble mer eller mindre store på de amerikanske listene. Albumet sørget også for solide salgstall i Norge, der utgivelsen ble liggende inne på albumlisten i over et halvt år.
Hysteria var mikset og remikset inn og ned til fingerspissene (av «Mutt» Lange), og uvitende var for eksempel samtlige rytmebilder og trommer kun loops. Spilt av Rick Allen, men satt sammen av Lange. Til tross for uttrykket, var allikevel bruken av keyboards forunderlig liten. Og det hele var fremdeles tung rock, men satt i en slags melodiøs pop-metall stil som vel ingen andre noensinne maktet å overgå.
Utgivelsen var i lang tid sjangerens mest solgte album, men har siden blitt forbikjørt av AC/DCs klassiker, Back in Black, i salgstall.
Forventningene til 1992s Adrenalize var dermed mildt sagt store. Nok en gang opplevde bandet store utfordringer under innspillingen, som denne gang tok enda lengre tid enn mot Hysteria.
Denne gangen var det Steve Clarks alkoholisme som stanset prosjektet, og da bandet omsider fant vei til studioet – stod man plutselig også uten Lange som produsent. Han var fra 1989 opptatt med å skrive låter og få Bryan Adams ⟶ tilbake til toppen av listene.
Lange fungerte allikevel som en slags overordnet produsent og mentor for Adrenalize, og medvirket med daglige inputs over telefonlinjene. Produsentjobben gikk i stedet til tekniker og mikseren fra Hysteria: Mike Shipley.
Da Clark døde av en alkoholrelatert overdose i januar 1991, ble bandet raskt enige om å fortsette. Og flere av låtene og riffene hans kom med på det kommende albumet.
Helt bevisst ønsket ikke Def Leppard å komme med en Hysteria 2, og soundet ble strippet ned til det mer gitarbasserte. Tanken om å at hver låt skulle ha et single-potensiale ble derimot beholdt, og det fantes nok av refrenger også i 1992.
Let’s Get Rocked var som første single et godt eksempel på nettopp det, og ble markedsført via en innovativ musikkvideo som ble gående døgnet rundt på videokanalene.
Både låt og album ble svært godt mottatt da disse ble utgitt senvåres 1992. Men blir Adrenalize stort sett betraktet som en lillebror til de to forgjengerne på 80-tallet. Til tross for forsøket ved å både videreføre og strippe noe ned soundet fra Hysteria, blir det ofte hevdet at Adrenalize ble for kalkulert.
Magien manglet.
Albumet solgte allikevel i godt over seks millioner bare i USA, mens selve singlene nok druknet noe i den pågående bølgen av nye gitarer og grungen fra Seattle. Let’s Get Rocked ble allikevel en betraktelig hit i svært mange land.
Bare uker etter utgivelsen, fikk bandet inn en ny gitarist i Vivan Campbell (f. 1962). Og siden da har besetningen vært uendret like til i dag.
Som et av svært få navn innen den tyngre rocken fra 80-tallet, maktet Def Leppard å holde seg oppegående også i årene som kom.
Det skyldes to ballader som gjorde det svært bra. Først den egentlig helakustiske Two Steps Behind fra 1993, og siden den mer typiske «leppardske» When Love & Hate Collide to år senere.
Deretter bar det litt rart av sted. Først med post-grunge-eksperimentet Slang i 1996, siden nærmest til poprock-land på X fra 2002 som var innspilt dels med svenske navn innen helt andre sjangre.
Fra denne forsvant vel Def Leppard som et legitimt navn innen rock, men fortsatte allikevel som et svært populært band for arenaene. Sporadiske album siden nådde aldri helt gjennom verken hos fans eller presse, selv om deres siste forsøk – 2022s Diamond Star Halos – slett ikke har blitt helt ille mottatt.
Adrenalize står tilbake som det siste virkelige store øyeblikket fra 80-tallets boom av glam-metallere. Det gjorde det svært så bra i en tid da Nirvana, Pearl Jam og grungen endret rockens uttrykk for mange år fremover.
Og Let’s Get Rocked er faktisk ennå i dag en av de svært få tyngre låtene, som i Norge oppnådde å selge godt også utenom albumformatet.
DEF LEPPARD
Let’s Get Rocked
(Phil Collen/Joe Elliot/Robert John «Mutt» Lange/Rick Savage)
1992 Bludgeon Riffola
Produsert av Mike Shipley og Def Leppard
Utgitt på albumet Adrenalize
