Det hadde rent noen dråper til sjøen, før Eric Clapton igjen skulle innta både lister og ikke minst radioer. Tears in Heaven var hans siste hilsen til sønnen Conor.
Clapton hadde beholdt et stort publikum i Norge siden hans største – og eneste – store låt her på berget: I Shot the Sheriff tilbake i 1974.
Utgivelsene hans hadde variert voldsom både i kvalitet og salgstall, og midt på 80-tallet var han nesten like kjent som gjestegitarist for andre navn og artister. Imidlertid kom Journeyman i 1989, anført av låten Pretending. Begge førte Clapton tilbake til noe av en favoritt både hos kritikere og publikum, og albumet ble en stor suksess også i Norge.
Tears in Heaven var skrevet sammen med Will Jennings og først brukt til filmen Rush i 1991. Jennings var en ettertraktet tekstforfatter i USA, og hadde tidligere bidratt på Up Where We Belong ⟶ fra 1982. Senere i tiåret skulle han også være med på å gjøre My Heart Will Go On til noe av en klassiker.
Låten var dedikert og skrevet til Conor. Claptons fire år gamle sønn som forulykket i et fall fra en leilighet i Manhattan.
Både oppriktigheten, bakhistorien og kvaliteten i låten, gjorde den til en av tiårets mest spilte og kjære låter for svært mange. Og i USA ble den Claptons mest populære låt noensinne, og en av 1992s mest solgte singler. Det hjalp også på at Clapton i 1992 gikk på scenen og spilte inn en unplugged-konsert til MTV. Et album som i Norge ble liggende, på denne tiden, svært respektable 38 uker på VGs albumliste.
Tears in Heaven figurerte derfor litt sammenblandet i to nokså like versjoner. Den originale innspillingen fra 1991 – og unplugged-versjonen fra 1992.
Norske singlekjøpere oppfattet visst ikke denne populariteten, og låten kom aldri inn på vår singleliste. Men den nådde svært høyt på listene i de fleste andre land, og toppet i land som Canada og Danmark.
Den nye interessen for Clapton, skapte en solid renessanse for både nye og eldre innspillinger dette tiåret. Hans to studioalbum From the Cradle (1994) og Pilgrim (1998) ble begge store suksesser. Det samme ble utgivelsen Riding with the King i 2000 sammen med B. B. King.
Siden har Clapton tatt det noe roligere i kantene, og hans siste utgivelser har stort sett vært blandinger av personlige favoritter og kun et par nye innspillinger.
Eric Clapton blir rangert som en av rockens største gitarister, og han er også det eneste navnet som er inkludert i Rock & Roll Hall of Fame hele tre ganger: Som soloartist og som medlem av Yardbirds og Cream.
Til tross for vekslende problemer og utfordringer både på scene og i privatlivet, har han alltid hatt en trofast fot der han trives aller best: På scenen. I Norge er Clapton et av svært få navn, der samtlige album har gjestet våre hjemlige lister.
ERIC CLAPTON (f. 1945)
Tears in Heaven
(Eric Clapton/Will Jennings)
1992 WB
Produsert av Russ Titelman
Opprinnelig utgitt på soundtracket til Rush
