
Skotske Maggie Reilly skulle få en av 1992s aller største låter, etter han hun i en alder av 36 endelig fant seg tid til å utgi noe i eget navn.
Reilly hadde riktignok allerede i 1970 utgitt en single, men like etter møtte hun keyboardisten Stuart MacKillop og dannet gruppen Cado Belle – opprinnelig Joe Cool. Om ikke akkurat Cado Belle satte listene i brann, ble de et kjent navn i Skottland gjennom det meste av 70-tallet.
Da den soul-inspirerte gruppen gikk hvert til sitt i 1978, ble Reilly fanget opp av Mike Oldfield ⟶. Først som korist på hans 1980-utgivelse QE2, deretter mer eller mindre som fast vokalist på de fleste av hans album gjennom 80-årene.
Reilly hadde «stemmen» til to av hans største låter i Moonlight Shadow og To France, og hun var selv med på å skrive Family Man i 1982. En låt som ble en stor hit i USA med duoen Hall & Oates.
Ved inngangen til 90-tallet forlot Oldfield den mest kommersielle popstilen, og Reilly ble da fanget av det tyske selskapet Mambo. Ikke så uventet, da Oldifeld hadde hatt stor suksess i dette landet med sin Earth Moving i 1989.
Maggie Reilly gjenopptok samarbeidet med Stuart MacKillop, og sammen med produsent Armand Volker satset hun på en slags ren og behagelig europop-stil – som i Norge slo til umiddelbart.
Everytime We Touch var sant å si egentlig Reillys tredje singleutgivelse under eget navn, men den var vel i grunnen hennes første virkelige satsning. Låten ble godt mottatt av både presse og radio i Norge, og solgte så bra at den ble en av årets aller største hits.
Den gjorde det også skarpt i Finland, og gjestet også de svenske listene. Men litt uventet smittet låten over til det tyske markedet, og solgte utover året i mange tusener i land som Tyskland og Østerrike. Der ble den liggende på listene lenge etter at låten hadde toppet i Norge.
Albumet Echoes ble derimot heller labert mottatt av den norske musikkpressen som kalte innholdet for heller «platt», og Reilly maktet heller ikke å følge opp suksessen i 1992 med sitt påfølgende album – Midnight Sun – året etter.
Kommersielt reddet hun seg noenlunde i land med grei oppmerksomhet nettopp på det tyske markedet, men etter 1993 forlot hun stilen fra disse to albumene og satset i stedet på trygg og grei gitarpop. Gjerne med et streif av sin skotske bakgrunn i kulissene.
Fra 1996 ga hun ute åtte album, og fikk et lite, men trofast publikum som holdt liv i karrieren. Hun ble et populært navn på små festivalen og klubber, og fikk til tider helt greie tilbakemeldinger på hennes nokså neddempede utgivelser. Som hun selv kalte for et «soundtrack of a whole generation».
Som låt vendte Everytime We Touch tilbake på listene i 2005. En fullstendig og omarbeidet versjon av tyske Cascada ble da en storselger i store deler av verden.
Maggie Reillys karriere led nok noe under at hun kanskje først og fremst var en studioartist, der stemme og utstråling kanskje ikke var skapt for de største scenene. Men hun beholdt også en stålkontroll over egne utgivelser, der hun hele tiden selv styrte egen karriere – og var medlåtskriver på de fleste av låtene.
Med det ble hun kanskje et typisk eksempel på at man kan ha en grei karriere gående, uten at man har behov for å beslaglegge verken lister eller overskrifter.
MAGGIE REILLY (f. 1956)
Everytime We Touch
(Peter Risavy/Stuart MacKillopp/Maggie Reilly)
1992 Electrola
Produsert av Armand Volker
Utgitt på albumet Echoes



