R.E.M.s største låt i Norge så langt i karrieren, kom som en overraskelse på svært mange. Både platekjøpere og kritikere ventet nok på en fortsettelse av tonene fra 1991-suksessen Out of Time, men Drive viste R.EM.s egen evne til gå helt andre veier.
R.E.M. hadde i løpet av 1991 blitt nærmest allemannseie, etter å ha hvert nærmest et undergrunnsband gjennom hele 80-tallet. De var en typisk kritikerfavoritt, som sakte hadde vunnet seg et rykte helt uten dyre promoteringer eller påkostede musikkvideoer.
Med sommerlåtene Losing My Religion og Shiny Happy People endret alt dette seg i 1991, og R.EM. ble brått nevnt som rockens fremtid. Samtidig som enkelte tilhengerne rynket både på nese og ører over denne hersens «kommersialiseringen».
Men stort sett var både presse og lyttere nokså samkjørte, og både låter og albumet Out of Time ble en av 1991s store suksesser.
Opprinnelig var planen til kvartetten å skru opp både tempo og gitarer noen hakk, etter disse mer radiovennlige låtene som hadde gitt gruppen slik suksess. Men i stedet ble det meste av elektriske gitarer lagt helt bort, og den kommende Automatic for the People fremstod i stedet som en rolig og nær akustisk affære.
Drive forvirret nok både radiostasjoner og lyttere. Den ble ved lanseringen nærmest hyllet av en samlet presse, men låten var definitivt ingen utpreget hitlåt som ble spilt både i tide og utide. Allikevel klatret den usedvanlig høyt på listene i de fleste landene, og i Norge ble Drive bandets høyeste plasserte låt frem til 2008.
Der Out of Time vel hadde hatt sine kritiske røtter mot gruppens lek med radioene, stilnet denne kritikken med Automatic for the People. Albumet viste seg å være en usedvanlig slitesterk utgivelse, og miksen mellom den innadvendte og melodivennlige – førte til at albumet kom ut med en hel liten rekke av R.E.M.s mest gjenkjennelige låter.
Drive ble fulgt opp av Man on the Moon og The Sidewinder Sleeps Tonite, som begge ble radioslitere utover høsten 1992. Desidert mest populær ble allikevel Everybody Hurts, som ikke ble sluppet på egen hånd før i april 1993. I dag en klassiker som aldri helt har forsvunnet.
Det oppriktige uttrykket og den gjennomgående kvaliteten på låtene, har i dag gjort at Automatic for the People i dag blir regnet som kanskje R.E.M.s beste utgivelse. Albumet figurerer også ofte høyt på lister over ikke bare 90-tallets store album, men også blant tidenes beste.
Gitarene kanskje noen savnet i 1992, brakte kvartetten tilbake i 1994 på oppfølgeren Monster. To år senere ble New Aventures in Hi-FI deres siste med trommis Bill Perry og produsent Scott Litt. Og med det stilnet den gylne perioden for R.E.M. som band.
Up i 1998 ble bare oppfattet som sært, mens Reveal i 2001 i alle fall hadde noen lyspunkter.
Bandets absolutte nedtur kom imidlertid først i 2004 med Around the Sun. Kanskje ikke fordi albumet var dårlig. Men låter og innhold var så ufarliggjort og lite inspirerende, at selv bandet i ettertid medgikk at utgivelsen var et nokså solid feilskjær.
Etter et tiår med fallende salgstall og popularitet, var det på tide å gjøre noe helt nytt. R.E.M. vendte hjem og forsøkte å fange energien fra deres første utgivelser.
Da Accelerate ble utgitt i 2008, tok den også med seg trioens første listetopper i Norge med Supernatural Superserious.
R.E.M.
Drive
(Berry/Buck/Mills/Stipe)
1992 WB
Produsert av Scott Litt og R.E.M.
Utgitt på albumet Automatic for the People
