
I 1990 hadde Snap! flørtet med klubbinspirerte popmelodier som definitivt brøt ned barrierer mellom klubber og radio. To år senere gikk de enda et skritt lengre.
The Power og Ooops Up hadde vært store låter i 1990. Også i Norge. Men til hva som skulle bli oppfølgeren The Madman’s Return, valgte bakmennene Michael Münzing og Luca Anzilotti å gjøre noen endringer.
Ut forsvant Penny Ford som hadde sunget på 1990-låtene. Inn kom amerikanske Thea Austin, og med henne fikk prosjektet også en inputs i låtskriverteamet.
Første låt fra det nye samarbeidet var Colour of Love i starten av 1992. En utgivelse som hadde klare preferanser tilbake til Snaps første låter. Deretter kom den helt forskjellige Rhythm Is a Dancer, som skulle være med på å snu opp-ned på lister og radioer de kommende årene.
Musikalsk hadde den noen likheter med Dr. Albans ⟶ It’s My Life, og disse to låtene ble så og si også utgitt samtidig. Den kjølige og besnærende synth-introen skulle bli vanedannende for eurodance-bølgen som var like om hjørnet.
Men Rhythm Is a Dancer var mer enn det. For der kommende euro-navn kanskje ikke ble kritikernes bestevenner, ble Snaps låt møtt med nokså gode tilbakemeldinger. Låten hadde en slags uhørbar undertone, som gjorde at man bare måtte lytte nærmere etter. Selv om utgivelsen var som skapt for dansegulvene.
Den ble av årets absolutt største låter i hele Europa, toppet i Storbritannia og ble 1992s mest solgte låt på hjemmebane i Tyskland. I Norge nådde den aldri høyere enn en fjerdeplass, men den ble til gjengjeld værende inne tretten uker på daværende Topp 10.
På ett års tid skulle plutselig det velte over at navn og låter som skulle bli som Snap! og Rhythm Is a Dancer. Svært mange av disse med opphav fra Tyskland, Belgia og Nederland. Eurodance-sjangeren var skapt, og skulle være med å fargelegge listene nesten like frem tusenårsskiftet.
Snap! hev seg også på den bølgen, og maktet et par større hits til med Welcome to Tomorrow (1994) og The First the Last Eternity (1995). Deretter var det slutt, da deres tredje album med samme tittel som 1994-låten ikke levde opp til salgstallene fra prosjektets to første utgivelser.
Kanskje så Snap! selv at deres største tid var over, og i 1996 ble prosjektet oppløst.
Michael Münzing og Luca Anzilotti fortsatte imidlertid å samarbeide, men deretter i et mindre tilgjengelig trance-landskap uten større suksess. I alle fall utenfor de tyske grensene. Da hadde de to herrene angivelig tjent over 300 millioner Euro på sine suksesser, selv om noen av disse nok forsvant under en konkurs av deres eget plateselskap i 2006.
Rhythm Is a Dancer kom gjennom årene ut i en rekke forskjellige versjoner og remikser. Flere av disse nådde høyt opp spesielt på det tyskspråklige markedet. Låten forsvant nok noe blant senere dance-navn, men har i dag fått en slags renessanse som sjangerens egentlige moderlåt.
Både Snap! og låten var også med på å gjøre Tyskland til et av 90-tallets viktigste og største markeder for popindustrien.
SNAP!
Rhythm Is a Dancer
(Benito Benites/Durron Butler/John-Virgo-Garrett III/Thea Austin)
1992 BMG Ariola
Produsert av Benito Benites og John «Virgo» Garrett III
Utgitt på albumet The Madman’s Return



