Musikkverdenen seilte inn i 1993 i komplett kaos. Nye trender hadde så og si feiet bort en hel bråte av store og etablerte stjerner, spesielt innen den tyngre rocken og den lettbeinte popen. Bare de mest vågale og største navnene maktet å overleve omveltningene.
1993 ble en virkelig todelt opplevelse. På den ene siden drønnet grungen fra USA og Seattle. Fra den andre kom en dance – eurodancen – med full kraft fra kontinentet. Og utover store Tyskland, befant plutselig navn fra Belgia og Nederland seg dundrende høyt både på salgslister og de mest trendy klubbene.
Grungen viste seg i alle fall i Norge først og fremst som et typisk albumfenomen. Der Nirvana allerede knaket i sammenføyingene, dro et navn som Pearl Jam til – og ble nesten fra første stund de reneste Norges-yndlingene. Andre navn som Alice In Chains og Soundgarden skulle også få et bredt publikum i landet.
Grungen førte også til en renessanse for den mer enkle gitarrocken, og 1993 bød på en hel rekke navn og band som stort sett bare hadde sin lille tid nettopp dette året. Navn som Spin Doctors, Ugly Kid Joe og Soul Asylum fikk alle sine store låter, men navnene maktet aldri å etablere seg.
Deretter kom dance-bølgen for alvor, satt i gang av navn som Dr. Alban og Snap! året i forveien. Sjangeren ble nesten en egen farsott de kommende årene, mye grunnet teknologiske nyvinninger som ikke lengre gjorde det ellevilt spinndyrt å eie utstyr til å produsere enkle, men tidsriktige dansbare innspillinger.
Eurodancen ble også en tidstypisk affære, men navn som kom og gikk. Og sjangeren kom bare unntaksvis opp med navn som var overlevende i enden av tiåret.
Men 1993 var heller ikke helt håpløst for veteranene og de etablerte. Meat Loaf slo tilbake med et av tidenes comeback. Whitney Houston reiste både seg selv og nakkehår i en av årets største ballader. Og Bryan Adams var et navn man slett ikke ble kvitt så lett.
1993 ble også det beste året på svært lenge for norsk musikk. Noe hentet vi fra en pågående roots- og countrybølge fra USA, der Steinar Albrigtsen allerede var vel etablert innen sjangeren. Og Somebody’s Darling ble nye yndlinger.
Men årets største norske navn var utvilsomt deLillos og The September When, er sistnevnte nesten litt stille hadde fått noe av et gjennombrudd et par år tidligere. De var gode å ha, da a-ha skuffet stort med sin Memorial Beach.
Året ble også gjennombruddet, og comebacket, for samleplatene. CD-en banet vei for utallige varianter, der Absolute-serien solgte i hundretusener for hver utgivelse. Så sterk ble denne dominansen utover året, at mange mente disse utgivelsene skjøv ut mange ordinære album fra VGs albumliste.
Fremveksten av CD-singlen og disse samle-utgivelsene, skulle på forholdsvis kort sikt føre til omfattende endringer for de norske listene.
TOPP 20 1993
Antall låter totalt: 85