Radiohead – Creep

I et år preget av amerikanske band, skulle britiske Radiohead krype inn i rockehistorien med et av årets mest særpregede utgivelser.

Og i motsetning til en rekke av sine amerikanske samtidige navn, kom Radiohead for å bli.

Creep var gruppens første single, og satte ordene på plass for en hel generasjon. Den overraskende vekslingene mellom desperat nakenhet og aggresjon, gjorde låten raskt til en kritikerfavoritt. Og som låt fra et totalt ukjent britisk navn, midt inne i gitarer dominert fra USA, gjorde singlen det overraskende bra på listene.

På sikt ble låtens popularitet så belastende for bandet, at de valgte å droppe den fra konserter og opptredener. Svært sjeldent fremført i en lang årrekke, var det først nylig at Radiohead valgte å akseptere låten som sin største. Ingen andre Radiiohead-singler har solgt bedre, men så var bandet heller aldri noen utpreget låt-gruppe.

Og de var absolutt ikke innen grunge-bølgen, selv om gjennombruddet kom i kjølvannet av denne. Til det var bandets uttrykk for særegent og «radioheadsk».

Radiohead stammet fra lille Abingdon ikke langt fra Oxford, der bandet kom sammen i 1985. Fra første tone til i dag har gruppen bestått av Thom Yorke, brødrene Colin og Jonny Greenwood, Ed O’Brien og Philip Selway. Alle den gang i tenårene og født i årene 1967-69, bortsett fra yngstebror Jonny Greenwood som da var knappe seksten år gammel.

Medlemmene rakk både universitet og militærtjeneste, før de i 1991 fikk kontrakt med EMI. Og både Creep og debutalbumet Pablo Honey ble utgitt nokså stille vinteren 1992/93. Musikken slo først for alvor til senhøstes 1993, og Creep krøp først inn på VGs Topp 10 i starten av november.

Låten var i sin tid kreditert kun gruppen selv, men fikk etter en liten protest noen plutselige medlåtskrivere i Albert Hammond ⟶ og Mike Hazlewood. Akkordprogresjonen var litt for lik Hollies’ The Air That I Breathe. Noe Radiohead selv aldri la skjul på.

Både Pablo Honey og oppfølgeren The Bends fra 1995 solgte godt på begge sider av Atlanteren, men det var først med OK Computer i 1997 – at Radiohead tok skrittet fra «lovende» til de virkelige høydene. Dette albumet regnes i dag som en stor klassiker, ikke bare 90-tallet, og etablerte bandet som et av vårt tids kanskje viktigste navn innen rocken.

Etter at amerikanske navn hadde dominert gitarene gjennom 90-årene, var bandet også med på å få britisk rock tilbake til toppen. Samtidig som britpopen nettopp hadde avkommet med en rekke populære navn.

Radioheads styrke var deres melodiøse og ærlige teft, som aldri vek tilbake for stadig eksperimentering og endring av lydbilder og uttrykk. De kunne tillate seg å leke med nærmest elektroniske utgivelser, uten at man noen gang mistet identiteten av Radiohead i utgivelsene.

Det store skillet her var utgivelsen Kid A i 2000, som endret delte fansen på midten. Radiohead stod midt i det nye tiåret som førende for nye trender innen rocken, og det føltes plutselig svært langt over til gitarene og den alternative rocken fra 1993. Nakenheten og oppriktigheten var derimot bevart, og utover de ti to neste tiårene – bare styrket bandet ryktet som et navn som våget. Og som oftest maktet å holde på publikum, tross sine helt egne retninger innen rocken.

Bandet ble også kjent for sine alternative markedsføringer av seg selv, de utgivelser, låter – og musikkvideoer – ofte ble promotert helt på helt uventede kanaler.

Radiohead ble ett av svært få navn fra 90-tallet, som over tjue år senere fortsatt kunne selge album i millioner. Selv om svært få av låtene deres nådde radioer eller de høyeste listeplasseringene. Unntaket til det sistnevnte, var selvfølgelig hjemmemarkedet i Storbritannia. Der de aller fleste singlene – i alle frem til midten av 2000-tallet – ble topp 10-låter.

Creep fra 1993 blir i dag ofte hentet frem som en av dette tiårets største og viktigste låter, og den har forblitt en fanfavoritt. Uavhengig av hva gruppen selv har ment og mener om utgivelsen.


RADIOHEAD

Creep
(Radiohead)
1992 Parlaphone
Produsert av Sean Slade og Paul Q. Kolderie
Utgitt på albumet Pablo Honey