Soul Asylum var bare ett av flere nye navn innen gitarene og rocken som fikk sine store øyeblikk gjennom 1993. Men i motsetning til de fleste andre, var kvartetten fra Minneapolis slett ingen ny gruppe.
I dag fremstår bandet som et typisk navn av 1993. Gruppen hadde riktig låt til riktig tid, og uavhengig av grungens og rockens omveltninger: Runaway Train hadde vel og trolig gjort seg bemerket uansett.
Soul Asylum var først og fremst vokalist Dave Pirner (f. 1964), som sammen med Dan Murphy (gitar f. 1962) og Karl Mueller (bass 1963-2005) utgjorde stammen i gruppen i mange år. De kalte seg opprinnelig Loud Fast Rules, og var fra 1983 ett av svært mange håpefulle navn som dukket opp i storbyene i USA i etterkant av punken.
Deres første utgivelser var også nokså aggressive i uttrykket. Musikken var klart påvirket av punken, og nokså langt unna den tyngre rocken. Soul Asylum hadde vel mer til felles med et navn som R.E.M. ⟶ , uten at de på noen måte fikk samme gjennomslag.
Bandet ble allikevel en populær live-akt i Minneapolis, og nok til A&M fanget dem opp i 1988. Da var de mest pågående punk-elementene borte, og Soul Asylum fremstod som et gitarbasert og jordnært band uten store effekter eller for mye krøll i både image og musikk.
Det noe akustiske preget, som allikevel var pakket inn med trøkk i de elektriske gitarene, skaffet gruppen større og større oppmerksomhet inn mot det nye tiåret. Og selv om deres første utgivelser på 80-tallet slett ikke hadde overbevist noen som helst, valgte CBS å satse på kvartetten da kalenderen tikket inn mot 90-årene.
Det måtte allikevel fire singler til fra 1992s Grave Dancers Union, før ti års øving og tålmodighet slo til. Den litt tilbakeskuende, men også tidsriktige, Runaway Train ble først svært populær i Statene. Før ryktet også spredte seg til Europa og Norge, hvor den gjennom sensommeren og høsten ble noe av en radiotraver.
Låten fikk svært god hjelp av en usedvanlig og god musikkvideo, som fokuserte på savnede barn og ungdommer fra store deler av USA på denne tiden. Videoen fikk solid spilletid på musikkanalene, og førte faktisk til at flere av de 36 navngitte og savnede kom til rette i etterkant.
Som fjerde single fra et allerede voksent album, hadde Soul Asylum ingen umiddelbar oppfølger klar. Og både låter og navn forsvant nokså raskt videre fra oppmerksomheten, i alle fall i Europa. I USA reddet de seg i land med 1995s Misery – som da klatret høyt på Billboards hovedliste.
Bandet holdt seg deretter til sitt, med gitarbaserte låter som etter hvert også fikk et anslag fra country i seg. De ble nok etter hvert kanskje for renslige og anonyme. Og etter at deres album i 1998 solgte heller elendig, ble Soul Asylum i realiteten oppløst.
Grunnen til det var vel nokså opplagt. Bandet falt med sine etter hvert nokså ufarlige gitarer noe i skyggen av pågående og nyere punkrock-navn. Noe ironisk, da kvartetten i sin tid nettopp hadde startet opp med inspirasjon fra den egentlige punken.
Soul Asylum kom imidlertid tilbake i 2006, og har siden opptrådd nokså jevnlig. Gruppen har også kommet med sporadiske utgivelser, og bandleder Dave Pirner fronter fremdeles bandet i dag.
Soul Asylum ble i 1993 stemplet som et slags grunge-svar fra Minneapolis, men var bare ett av flere band fra byen som på denne tiden forsøkte å utfordre Seattle som hovedstad for den nye rocken.
SOUL ASYLUM
Runaway Train
(Dave Pirner)
1992 CBS
Produsert av Michael Beinhorn
Utgitt på albumet Grave Dancers Union
