Det hadde tatt en uendelig lang vei for Aerosmith å bryte gjennom de norske lyttervanene. Når de først gjorde det, gikk de like gjerne helt til topps.
Aerosmith hadde debutert så tidlig som i 1973, over 20 før Cryin’ skulle bli deres første nummer 1 i Norge. Gjennom 70-tallet utga de seks studioalbum, og ble blant USAs aller største og mestselgende navn innen hardrocken.
Bandet hadde klare røtter i bluesen, og det var kanskje derfor at kvintetten aldri maktet å få noe fotfeste i Europa. Selv ikke i Storbritannia. Men i USA var og regnes utgivelser som Toys in the Attick (1975) og Rocks (1976) som solide klassikere. Førstnevnte med et salgs på ni millioner alene.
En annen grunn var den stadige sammenligningen med Rolling Stones ⟶ . Ikke bare i musikkstilen, men også for frontfigurene Steven Tyler (f. 1948) og Joe Perry (f. 1950). Selv utseendet ble sammenlignet med Jagger og Richards.
Bortsett fra fem kranglevorne og slitne år fra 1979 til 1984, holdt også Aerosmith sammen i tykt og tynt. Resten av bandet utgjorde gitaristen Brad Whitford, bassist Tom Hammilton og trommeslageren Joey Kramer.
Etter nevnte nedetid og følgende avrusningsrunder på hele gjengen, fant Aerosmith mye tilbake til seg selv med 1987s Permanent Vacation. Eksterne låtskrivere hjalp til med å finpusse låtene, samtidig som bandet aldri mistet sin egen identitet.
Der Aerosmith, tross alt, på 70-tallet kanskje hadde vært et utpreget albumnavn – kom plutselig bandet med både den ene og andre låten som nådde skyhøyt på Billboards hovedliste. Og i motsetning til en rekke samtidige navn, ble de også verdsatt av kritikerne samtidig som låter og album igjen solgte i millioner.
Også i det norske musikkmiljøet trillet terningekastene stort sett ut med alle de seks punktene fremme, og omsider «pumpet» også albumet Pump seg inn til bandets første listeplasseringer i Norge – noensinne – i 1989.
Det vil si: Bandets hybrid sammen med Run DMC og Walk this Way fra 1986, hadde jo svippet innom Topp 10 den gang.
1993s Get a Grip var bandets tredje utgivelse etter comebacket, og igjen gikk mange av musikkskribentene helt av skaftet. Men førstesinglen Livin’ on the Edge ble vel bare sånn moderat mottatt, og det var først med tredjelåt – Cryin‘ at salgstallene for alvor løsnet.
Bandet kalte selv låten for en «aerosmithisert» countrylåt, og var kanskje den eneste topplåten i 1994 med samplede blokkfløyter i kulissene. I Norge tok det noen noen uker før singlen virkelig tok av, etter at den opprinnelig hadde vært utgitt i oktober 1993. Først i adventstidene skjøt den inn på listene, og toppet en enslig uke i januar 1994.
Det hjalp også på med en svært populær musikkvideo, som introduserte Alicia Silverstone for det store publikum. Og for en stund var veteranene Aerosmith en av musikk-kanalenes mest populære navn.
Cryin’ var for øvrig den første låten på 90-tallet i 6/8-takt som en stor hit av betydning.
Aerosmith maktet også å følge fint opp med to påfølgende singler, Amazing (nummer 4 i Norge) og (i USA) Crazy. Begge av det mer roligere slaget. Og på verdensbasis ble albumet Get a Grip deres mest solgte og populære gjennom hele karrieren, selv om utgivelsen på hjemmebane ennå må se seg slått av 1975-klassikeren Toys in the Attick.
Aerosmith tok seg deretter en pause, før de kom tilbake i 1997 med Nine Lives. Det måtte imidlertid en storfilm til året etter, for å få bandet tilbake på toppen av listene.
AEROSMITH
Cryin’
(Steven Tyler/Joe Perry/Taylor Rhodes)
1993 Geffen
Produsert av Bruce Fairbairn
Utgitt på albumet Get a Grip