Hvorfor og hvordan den musikalske urokråken Beck skulle gå til topps i Norge, er ikke lett å la seg bli klok på. Men ovasjoner fra en stor del av den norske musikkbransjen hjalp nok litt til.
Og kanskje at det ganske så kjapt ble «avslørt», at denne Beck i alle fall hadde noe norsk blod i årene.
Bek David Campbell, eller Beck Davis Hanssen som han etter hvert ble, vokste opp i et musikalsk kvarter i Los Angeles – hvor han tidlig ble influert både fra gate og landsbygd. Hip-hop var for unggutten like naturlig å uttrykke seg gjennom, som country-musikken.
Etter en liten gjestetur i Tyskland, vendte Beck tilbake til L.A. på starten av 90-tallet og startet med opptredener på småklubber. Han videreutviklet et allerede distinkt og særpreget uttrykk, som gjorde at han fikk ugitt to heller forbigåtte (men såkalte «lovende») album på ett lite år fra 1993 til vinteren 1994.
Loser ble i samme tidsrom utgitt som single for første gang i et nokså begrenset opplag. Den var opprinnelig skrevet av Beck tilbake i 1990, og den usedvanlige blandingsen av hiphop og gitarbasert rock – skapte nå nesten en umiddelbar farsott på de hippeste amerikanske radiostasjonene.
Plateselskapene stod plutselig i kø for sikre seg Becks underskrift, og Geffen trakk omsider det lengste strået. Loser ble gjenutgitt så og si omsider med hans nye album Mellow Gold, og for noen måneder var det Beck som trukket frem rockens nye redningsfugl.
Beck fikk allikevel ikke umiddelbart noen stor etterfølger, og ble i året som fulgte nesten benevnt som en døgnflue. I Norge ble han i realiteten også dette, om man kun kikker på selve låtlistene. Loser fremstår ennå i dag fremdeles som hans eneste listeplassering der.
Men Beck skulle vise seg å være langt mer kreativ enn å tenke singler og låter, og beviste dette allerede i 1996 på Odelay. Krikterne hoppet igjen i taket, og publikum hadde slett ikke glemt ham. Albumet solgte millionen bedre i USA enn forgjengeren, og albumet gjestet også også de norske albumlistene.
Resten av tiåret gikk ikke så bra, i alle fall ikke kommersielt. Han forble en kritikerfavoritt, og fortsatte med sin kanskje noe typiske 90-talls miks av alle slags sjangre.
Da han i 2002 vendte seg nærmest mot folkrocken i utgivelsen Sea Change, var Beck derimot plutselig tilbake på alles lepper. Denne gikk helt til topps i Norge, og på denne tiden var han nesten mer populær her – og i Europa – enn hjemme på sitt sterkeste marked.
Etter Sea Change slapp Beck seg enda mer løs, og han ble en slags musikalsk kameleon man ikke lengre våget å gjette hva kom med rundt neste musikkhjørne. Hiphopen og 90-tallets typiske samplede rytmer var snart tilbake, og fra 2010 har han mer og mer nærmet seg et elektronisk lydbilde. Noe man hørte klart på hans foreløpige siste utgivelse Hyperspace fra 2019.
Beck har gjennom årene mottatt en stor rekke priser, hvorav åtte Grammy-riser. Han har gjennom alle år fortsatt å opptre og aldri glemt sine små klubber som ga ham startskuddet til karrieren. Kanskje til tider foretrukket dem. Han har heller aldri vært redd for å støtte og gi bidrag til andre nye og «up and coming» navn.
Beck fremstår som en av særdeles få «unge og lovende» navn fra 90-tallet som våget, satset – og maktet å beholde en solid karriere i alle år siden. For 2023 har han blitt nominert til inkludering i Rock & Roll Hall of Fame – ikke helt uten motsigelser.
BECK (f. 1970)
Loser
(Beck/Carl Stephenson)
1993 DGC
Produsert av Beck, Carl Stephenson og Tom Rothrock
Utgitt på albumet Mellow Gold
