Bon Jovi hadde i 1992 vist at de kunne hamle opp med både det ene og andre av nye navn innen rocken. Og i 1994 var det på tide med en oppsummering.
Ti år var gått siden debuten i 1984. Ti år med over 23 millioner solgte album bare i USA, og tretten mer eller mindre store hitlåter.
Etter å ha vært et nokså typisk amerikansk navn i startgropen, hadde populariteten både i Storbritannia og Europa bare økt. Og rundt 1994 var bandet vel i grunnen minst like store på våre breddegrader, som hjemme i Statene.
Keep the Faith i 1992 hadde splittet den amerikanske fansen og ikke minst de mange viktige radiostasjonene i USA. Ved grungens inntog så svært mange med skeptiske øyne på et nytt album fra Bon Jovi mist i Seattle-bølgen, men selv midt mellom Kurt Cobain og Pearl Jams ⟶ inntreden – solgte album og singler fortsatt svært bra.
I Europa hadde tittelsporet blitt svært godt mottatt, mens i USA var det balladen Bed of Roses som hadde fått bandet tilbake på topp 10. Også en låt som In These Arms hadde fått riktig så fine listeplasseringer.
Always ble tidlig på høsten 1994 utgitt som en helt ny låt fra gruppens kommende samlealbum, Cross Road. Den var en nokså storslått ballade, med de tidligere og karakteristiske synthbildet erstattet av keyboardist David Bryans fremtredende pianotoner.
Låten var i tillegg sterkt orkestrert, med et saftig strykerarrangement av filmkomponist Michael Kamen. Men som enkelte kritikere påpekte, det ble aldri for pompøst og smektende. Og Always ble en av Bon Jovis største hitlåter så langt i karrieren. Og gjorde til at Bon Jovi nesten var det eneste navnet fra heavyens gullalder på 80-tallet, som viste at de ennå hadde et liv videre.
I USA har låten blitt en slags tidløs klassiker på de mer voksne radiostasjonene. Den ble der gruppens aller siste topp 10-låt, men det betød absolutt ikke at populariteten la seg. Låten var også den siste innspilt med bassist Alec John Such som av stadig litt uavklarte årsaker forlot bandet helt på tampen av året.
Albumet Cross Road solgte også særdeles bra, og ble blant daværende Polygrams aller mest utgivelser noensinne. Samlingen bestod av noen av gruppens største hits, men stort sett basert på de amerikanske listene. Et par europeiske favoritter som Living in Sin (1988) og Dry Country (1992) var helt utelatt.
Kanskje skulle man sett noe mer til Europa, for deres neste album – These Days – fra 1995 skulle faktisk bli en av deres største suksesser her. Den ble noe labrere mottatt hjemme i USA enn gruppens tidligere utgivelser. Men spesielt britene trykket albumet og låter godt til brystet, der Bon Jovi faktisk ble et av dette årets største navn. Også her hjemme solgte These Days bra, og ble en solid langtidsselger.
Albumet blir av flere musikkskribenter i dag trukket frem som kanskje Bon Jovis beste og mest gjennomførte gjennom hele karrieren.
Etter dette tok gruppen seg en pause, med nye soloutgivelser fra både Jon Bon Jovi selv og Richie Sambora. Begge med adskillig dårligere mottatte utgivelser enn ved sine første soloforsøk i starten av tiåret.
Bon Jovi skulle derimot vise at de igjen hadde evnen til å fornye seg, men ennå med det typiske «joviske» både som grunn og bunn. Da tusenårsskiftet var både reddet og overkommet, var det tid for It’s My LIfe.
BON JOVI
Always
(Jon Bon Jovi)
1994 Mercury
Produsert av Peter Collins
Utgitt på samlealbumet Cross Road – The Best of Bon Jovi
