The Connells var ett av mange band fra sørstatene, som hadde latt seg inspirere av 60-tallets elektriske gitarpop. Gruppen hadde eksistert siden 1984, og var i alle år et populært navn i amerikanske college-miljøer.
Eller sagt på en annen måte: De ble akkurat populære nok til å holde det gående med både opptredener og plateutgivelser, uten egentlig å få noe egentlig gjennombrudd.
The Connells var først og fremst brødrene Mike og David Connell, der eldstebror Mike var bandets gitarist og låtskriver. De var opprinnelig en kvintett, men hadde ved inngangen til 90-tallet utvidet besetningen til seks medlemmer. Foruten brødrene, bestod bandet av George Huntley (gitar, keyboards), Peele Wimberley (slagverk) og Doug MacMillan som vokalist.
Sjettemann var keyboardist Steve Potak, som fra 1991 ble permanent medlem av gruppen.
Bandet debuterte i 1985 med et album på et lite uavhengig selskap, men fra 1987 ble de signert til det noe større TVT – som absolutt var med på å gi gruppen sitt eget uttrykk. Sjangeren ble til tider sammenlignet med noen andre college-yndlinger i (tidlig) R.E.M. ⟶ , noe man fint kunne høre igjen i både stil og melodiføring.
Men The Connells manglet vel det berømmelige lille ekstra, som førte til forbildenes gjennombrudd.
Fra 1989 vekket bandet større og større interesse, og startet da å få låter inn på Billboards liste for alternativ rock. Stone Cold Yesterday nådde der en nummer 3 i 1990, og deretter gjorde Slackjawed det nesten like sterkt i 1993.
Sistnevnte var fra bandets femte album, Ring, og det var de man fant ’74-’75 som den andre singlen fra utgivelsen.
Låttittelen var en referanse til årgangene 1974 og 1975, og i musikkvideoen fikk man se studenter fra disse årene blandet med opptak tjue år senere.
Låten ble helt ignorert da den først ble utgitt i 1993, og den ble aldri populær hjemme i USA. Men i 1995 fanget tyske Intercord Records opp singlen, og derfra spredte låten seg til flere land i Europa hvor den etter hvert fikk et nokså solid fotfeste gjennom sommeren.
Spesielt slo den til i Norge og Sverige, og her ble den liggende hele ni uker på topp i feriemånedene. Oppsummert om man inkluderer fartstid, årets mest populære låt.
Albumet Ring ble selvfølgelig også utgitt både og her og ellers i Europa, men det viste seg vel at det var langt fra gitarballader som ’74-’75 til jangle-popen og gitarene ellers på utgivelsen.
Da bandet året etter forsøkte seg på et lite skritt bort fra det vante uttrykket, falt det i smak ingen steder. Et forsøk på å myke opp lydbildet et par år senere, gjorde heller ikke stort. Og da hadde også college-folket blitt voksne.
The Connells ble i realiteten oppløst fra 2001 men har ved flere anledninger opptrådd i det gamle kjerneområdet rundt hjembyen Raleigh i Nord-Carolina.
I 2021 ble det sågar et helt nytt album, Steadman’s Wife. Bandets første på tjue år, og stadig med brødrene Connells i front.
THE CONNELLS
’74-’75
(Mike Connell)
1993 Intercord/TVT
Produsert av The Connells og Lou Giordano
Utgitt på albumet Ring
