Limerick-baserte The Cranberries, var slett ikke så sinna som det kunne høres ut som på deres Zombie. De var allerede et kjent navn på de irske og britiske øyene, da protestlåten ga dem et navn også i Norge og Europa for øvrig.
Kvartetten hadde blitt dannet tilbake i 1989 av gitaristen Noel Hogan (f. 1971). Året etter ble bandet stabilisert med ankomst av nitten år gamle Dolores O’Riordan (1971-2018). Hennes særegne stemme ga gruppen raskt oppmerksomhet, og de tegnet kontrakt med Island Records – samme selskap som sine nasjonale medfeller i U2 ⟶ .
De to øvrige medlemmene i The Cranberries var trommis Fergal Lawler og Mike Hogan på bass.
Stilen var en nokså typisk elektrisk rock, men med en ikke ubetydelig irsk identitet i seg. Debuten Everybody Else Is Doing It, So Why Can’t We? i 1993, ga dem et gjennombrudd i både Irland og Storbritannia. Anført av låtene Dreams og Linger.
Zombie var første låt fra neste album, No Need to Argue, og til denne singlen var gitarene adskillig røffere enn på bandets øvrige låter. På sin måte, var låten satt akkurat i sin tid med klare følinger til den nye rocken i kjølvannet av grungen.
Tekstmessig var Zombie et opprør mot Warrington-bombene. To politiske angrep fra det ytterligående IRA, som ikke førte til annet enn tre år gamle Jonathan Ball og Tim Parry på tolv begge omkom.
Det var ikke rart at Zombie hørtes ut som et realt sinneutbrudd med sin aggressive og kjølige gitarer. Det hjalp også på oppmerksomheten, da O’Riordan stemme tok i bruk en nesten nasal og nokså typisk irsk vokalteknikk.
Låten vekket også oppmerksomhet for nokså rett på sak musikkvideo, som ble nektet vist både på irske og britiske TV-stasjoner. Den har gjennom tidene fortsatt å være relevant, ikke minst etter YouTubes gjennombrudd. Der ligger den også i dag med over milliarden i antall visninger.
Bildene som gjorde ting for sterkt i alle fall for britiske fjernsynsmedier, var den uskyldige gutteleken som i sluttsekundene viste en tilsynelatende livløs guttunge.
I Norge kom Zombie inn på listen helt på tampen av 1994, og holdt seg sytten uker inne på hva som på nyåret ble en utvidet Topp 20-liste. Den nådde aldri helt til topps, men beholdt andreplassen i fire uker. Også albumet solgte ikke så ille, men i motsetning til flere andre land – fikk The Cranberries kanskje aldri helt fotfeste i Norge. Kanskje fordi gruppens særegne stil opprinnelig var noen skritt unna hva man ble kjent på i Zombie?
Senere fikk bandet to singler til som gjorde det bra på de norske listene. Først When You’re Gone (4 i 1996) og deretter Promises (17 i 1999).
De beholdt ut tiåret en solid tilhengerskare ikke bare hjemme på det irske og britiske markedet, men også i land som Tyskland, Frankrike – og av en eller grunn Italia. Også i USA slo de betydelig fra seg, selv om Zombie i sin tid aldri kom inn på Billboards 100.
Etter tre godtselgende album på 90-tallet, gikk det derimot tråere med 2001s Wake Up and Smell the Coffee. Et nytt album ble skrinlagt midt i planleggingen to år senere, og et par års planlagt pause – ble til over fem.
Da hadde nok tiden løpt godt fra The Cranberries som band, og deres senere utgivelser fikk langt mindre oppmerksomhet enn storhetstiden på 90-tallet. Da Dolores O’Riordan helt uventet døde 46 år gammel i 2018, ble det også den endelige slutten av bandet som aktiv gruppe.
Albumet In the End ble utgitt året etter som gruppens siste, ved hjelp av tidligere innspilte vokaler fra Dolores.
The Cranberries var på 90-tallet et av irenes store stoltheter, og var i sin tid noe av en hjemmefavoritt satt midt mellom den nye rocken og hjemlige, irske tradisjoner.
THE CRANBERRIES
Zombie
(Dolores O’Riordan)
1994 Island
Produsert av Stephen Street
Utgitt på albumet No Need to Argue
