Scatman John – Scatman

Svært få andre navn fikk i 1995 så mye oppmerksomhet i norske medier som John Paul Larkin. En jazzpianist som plutselig fanget oppmerksomheten til tyske eurodance-produsenter.

Det var ikke grunnet de musikalske ferdighetene hans, som defensivt ikke var å slå ned på. Men på grunn av stammingen. I oppveksten oppfattet som et handikap, som fikk Larkin til å velge tangentene foran stemmen.

Han lærte seg raskt å kombinere begge, og oppdaget gjennom årene at han kan dra nytte av stavefeilene til å improvisere vokalt. Noe som for ham bare en fordel innen både jazz- og ragtime – sjangre Larkin alltid hadde latt sin elsk på.

Stammingen ble Larkins svar på scat-sang, som først og fremst var en viktig del av tradisjonen i jazz-improvisasjonen. Der man sang bare tullete stavelser for å etterligne andre instrumenter.

Larkin vokste opp i El Monte, en utkantsby utenfor L.A., og han livnærte seg i mangfoldige år på barer og småklubber i og rundt storbyen.

En oppblomstring i interesse rundt de gamle croonerne og spesielt Frank Sinatra ⟶ , fikk ham i inngangen til 90-tallet til å bosette seg i Tyskland. Et land som litt forunderlig nok alltid hadde hatt en elsk for de store klassikerne i etterkrigstiden.

Der tok for alvor i bruk både stemme og tangenter, og som noe original underholder på diverse jazz-scener – kom hans danske manager på å kanskje kombinere Larkins særegne scat-synging med den pågående eurodance-bølgen.

Den tysk-italienske produsenten Tony Catania bet på tanken, og rask var Scatman John født.

Historien sier at den første utgaven av Scatman, først ble utgitt i Larkins eget navn. Men som Scatman John, ble låten først ordentlig populær – og skulle nesten endevende både radioer, lister og dansegulv gjennom våren 1995.

Med den uttalelige undertittelen, i alle fall(for alle andre enn John selv, Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop – skulle singlen selge i mangfoldige tusener i både Europa og Japan. Og Norge var blant landene både John og låten skulle gjøre det aller best i.

Det hjalp absolutt på at Scatman John utad fremstod som en slags humørfylt og «snill onkel» på 53, og definitivt slo også forhistorien hans til hos det norske folk. Guttungen som gjennom oppveksten hadde blitt mobbet grunnet stammingen, hadde i en alder av over femti omsider fått sin lille revansje.

Selvfølgelig kunne ikke Scatmans og hans scat-verden videreføres videre med samme suksess. Det måtte da være på hva folk orket av konsonanter og gjentakende sku-bi-datter uten videre.

Men han maktet da å få en verdig overgangsalder, da også oppfølgeren Scatman’s World ble en fin suksess som listetopper i flere land. Skjønt ikke i Norge.

Oppmerksomheten rund Larkin dabbet deretter raskt av, og ingen av hans senere utgivelser så spor av samme suksess.

Bare fire år etter oppmerksomheten fra Scatman John, ble Larkin diagnostisert med lungekreft. Og han døde i 1999 – 57 år gammel.

I motsetning til en haug av andre navn fra dance-bølgen på denne tiden, kom det heller ingen mengde av Scatman-remikser eller utgivelser i ettertid. Så pass respekt hadde både selskap og produsenter fått av Larkin.

Men i 2019 kom et unntak i Scatman og Hatman. Et veller heller unotert forsøk fra Lou Bega på å kombinere både hans og Larkins 90-talls hits.


SCATMAN JOHN

Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop)
(Tony Catania/John Larkin)
1994 BMG RCA
Produsert av Tony Catania
Utgitt på albumet Scatman’s World