Svært få andre navn fikk i 1995 så mye oppmerksomhet i norske medier som John Paul Larkin. En jazzpianist som plutselig fanget interessen til tyske eurodance-produsenter.
Oppmerksomheten kom ikke først og fremst som følge av hans musikalske ferdigheter, som absolutt ikke var å undervurdere. Det handlet derimot om stammingen hans, som i oppveksten ble ansett som et handicap, og dette fikk Larkin til å velge tangentene foran stemmen.
Han lærte raskt å kombinere de to, og oppdaget gjennom årene at han kunne dra nytte av stammingen til å improvisere vokalt, noe som ble en fordel innen både jazz og ragtime – sjangre Larkin alltid hadde hatt en forkjærlighet for.
Stammingen ble Larkins svar på scat-sang, som først og fremst er en viktig del av jazz-improvisjonen. Her synges tullete stavelser for å etterligne andre instrumenter.
Larkin vokste opp i El Monte, en utkantsby utenfor Los Angeles, og livnærte seg i mange år på barer og småklubber i og rundt storbyen.
En oppblomstring i interessen for de gamle croonerne, spesielt Frank Sinatra, førte til at han i inngangen til 90-tallet bosatte seg i Tyskland. Dette landet hadde – og har fremdeles – alltid en forkjærlighet for de store klassikerne fra etterkrigstiden.
I Tyskland begynte han for alvor å bruke både stemmen og tangentene, og som en original underholder på diverse jazzscener, kom hans danske manager med ideen om å kombinere Larkins særegne scat-sang med den pågående eurodance-bølgen.
Den tysk-italienske produsenten Tony Catania lot seg fascinere av tanken, og raskt ble Scatman John født.
Historien forteller at den første utgaven av Scatman først ble utgitt under Larkins eget navn. Men som Scatman John ble låten først virkelig populær – og den skulle nesten endevende både radioer, hitlister og dansegulv gjennom våren 1995.
Med den uuttalelige undertittelen Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop skulle singlen selge i titusener av eksemplarer i både Europa og Japan, og Norge var blant landene hvor både John og låten gjorde det aller best.
Det hjalp helt klart at Scatman John utad fremstod som en humørfylt og «snill onkel» på 53, og hans bakgrunn traff en nerve hos det norske folk. Guttungen som gjennom oppveksten hadde blitt mobbet for stammingen, hadde i en alder av over femti omsider fått sin revansje.
Selvfølgelig kunne ikke Scatmans scat-univers fortsette med samme suksess. Det måtte finnes en grense for hvor mye folk orket av konsonanter og gjentakende sku-bi-datter uten videre.
Men han klarte å få en verdig overgangsalder, og oppfølgeren Scatman’s World ble en fin suksess som listetopper i flere land, selv om den ikke gjorde det like bra i Norge.
Oppmerksomheten rundt Larkin dabbet deretter raskt av, og ingen av hans senere utgivelser oppnådde samme suksess.
Bare fire år etter den store oppmerksomheten fra Scatman John, ble Larkin diagnostisert med lungekreft, og han døde i 1999, 57 år gammel.
I motsetning til mange andre navn fra dance-bølgen på denne tiden, kom det ingen mengde remikser eller utgivelser av Scatman i ettertid. Såpass respekt hadde både plateselskapet og produsentene hatt for Larkin.
Men i 2019 kom et unntak med Scatman and Hatman, et nokså unotert forsøk fra Lou Bega på å kombinere hans og Larkins hits fra 90-tallet.
SCATMAN JOHN
Scatman (Ski-Ba-Bop-Ba-Dop-Bop)
(Tony Catania/John Larkin)
1994 BMG RCA
Produsert av Tony Catania
Utgitt på albumet Scatman’s World
