Få navn skulle være med å definere de neste tiåret slik som The Fugees. Det til tross for en forunderlig kort fartstid i bransjen.
Fugees ble dannet i South Orange. En forstadsby i storbyområdet New York – men i egentlig tilhørende nabostaten New Jersey. Historien som gikk i norske medier der trioen måtte omdøpe seg fra Refugee Camp til Fugees, var bare vrøvl. Gruppen brukte hele tiden førstnevnte betegnelse som en tittel på hele teamet rundt gruppen.
Trioen hadde sine røtter tilbake til high school-mljøet i Marplewood, New Jersey. Noen kilder angir 1987 som et slags opphavsår, men det er nok noe tidlig. Men på tampen av tiåret oppstod gruppen Tranzlator Crew, der Lauryn Hill (f. 1975) og Pras (Prakazrel Samuel Michel, f. 1972) var blant medlemmene.
I 1990 kom også Wyclef Jean (f. 1969) med i gruppen, en Wyclef som fetteren av Pras. Fugees ble da etablert som navn, dels etter søskenbarnenes bakgrunn fra Haiti.
Fra 1992 kastet de band-røttene over bord og satset helt og holdent på hip hop, oppmuntret av det nystartede selskapet Ruffhouse.
Debutalbumet Blunted on Reality i 1994 ble på ingen måter noen stor suksess, selv om låten Nappy Heads skrapet seg inn på Billboards Hot 100. Det skulle derimot endre seg på alle fronter, da trioen virkelig slapp løs kreativiteten på album nummer to – The Score. utgitt i februar 1986.
The Score har blitt merket albumet som endret de hvites oppfatning av sjangeren, gitt ut i et år da gangster-rappen – og den såkalte Rap Wars – hadde ført til en bråte negative oppslag i de amerikanske mediene. Utvilsomt en årsak til hip hop-ens større fravær av låter på Billboards lister i 1996.
Heller ikke Fugees’ store låter fra The Score maktet å entre den amerikanske hovedlisten, med unntak av den tredje singlen – Ready or Not.
The Score viste seg å være både lekent og eksperimentelt, men ikke utilgjengelig. Det var en ren lydvegg av idéer, og eide tekstlinjer som tidvis var både viktige og riktige. Men aldri provoserende. I tillegg eide Lauryn Hill en sjelden egenskap, der hun fremstod like bra vokalt som rapper.
Killing Me Softly var single nummer to fra albumet, og skilte seg like mye ut fra de resterende låtene – som egentlig de fleste andre sporene på utgivelsen. Låten var skrevet av duoen Charles Fox og Norman Gimbel tilbake i 1971, og hadde den gang blitt en måtelig hit for Roberta Flack to år senere.
Såpass måtelig at den da nådde en nummer fire på norske lister, og senere på året spilt inn på norsk under tittelen Sangen han sang var min egen av Inger Lise Rypdal ⟶ .
Da var det totalt ukjent for de fleste, trolig også Roberta Flack, at amerikanske Lori Lieberman først hadde spilt inn låten allerede i 1971. Etter Fugees’ suksess påropte hun seg som tekstforfatter for låten, noe som Fox/Gimbel ved flere ganger har benektet sterkt. Wikipedias opplysninger er her ikke riktige.
Også Fugees ønsket å endre tekstlinjene, men der sa Fox og Gimbel stopp.
I Fugees’ utgave ble låten en av 1996s virkelige store singler, der den gikk til topps i så og si hele Europa. Den skulle med årene selge millionen bare i land som Tyskland og Storbritannia, om man regner med senere års strømmetall. Og selv i USA der låten aldri entret Hot 100, har utgivelsen i dag nådd over 3 millioner solgte enheter.
I Norge ble Killing Me Softly liggende på topp gjennom seks uker av høysommeren. Den ble liggende på topp 10 i fjorten uker totalt, og på Topp 20 i ytterlige fire uker.
Oppfølgeren Ready or Not gjorde det også greit i ettertid, men etter dette ble det stille fra Fugees som gruppe. Av den enkle grunn av at de stanset samarbeidet allerede i 1997. Det kom aldri noe nytt album fra trioen, som deretter satset på egne prosjekter. Og for alle tre noen virkelige innertiere.
Både Pras og Wyclef Jean skulle med årene få sine listetoppere i Norge. Det gjorde ikke Lauryn Hill. Men selv her i Norge ble hennes 1998-album The Miseducation of Lauryn Hill skrytt opp i skyene og solgte også riktig så bra.
Hun forlot senere hele musikkbransjen, men inne amerikansk hiphop er hun fremdeles noe av et ikon innen miljøet. Siden 2000 har kun opptrådd sporadisk og har aldri utgitt nytt materiell, men hun var del av Fugees’ to små gjenforeninger. Først i 2004, siden i 2021.
Med sin vilje til eksperimentere med sjangeren, var The Fugees førende for en ny og adskillig mer variert hiphop som skulle komme til syne i både sjanger og miljø i årene som kom. På sikt førte deres inntog i bransjen, til at en kanskje noe snever sjanger – skulle bli markedsledende. Spesielt da trenden også smittet over på popmiljøet.
The Fugees sørget for at hiphop-en ble stueren. Uten å bli verken for kommersiell eller miste selve essensen i tekstlinjene. Rappet man, skulle man mene det man pratet om. Og det gjorde The Fugees.
THE FUGEES
Killing Me Softly
(Charles Fox/Norman Gimbel)
1996 Ruffhouse/Columbia
Produsert av Fugees
Utgitt på albumet The Score
