Prodigy – Firestarter | Breathe

1996 ble selve hjørnesteinen for intelligent techno og rave, da The Prodigy seilte opp som både kritiker- og publikumsfavoritter. Uten kanskje å ane at bak prosjektet stod en klassisk skolert pianist i Liam Howlett.

Det svært så fargerike – på alle måter – ansiktet utad for The Prodigy, ble nemlig ikke Howlett selv. Men derimot Keith (Charles) Flint (1969-2019), som på flere måter vekket oppsikt med sitt ikke akkurat beskjedne utseende. Men han deltok ikke med en eneste tone på gruppens to første album, og var hyret inn først og fremst som danser og ansikt utad.

Liam Howlett (f. 1971) var fra Braintree i Essex, og Prodigy hadde dermed sine røtter nordøst for London. Han trakterte piano som få andre, og var klassisk skolert gjennom flere år – før han slo over til keyboards og hjalp det lokale hiphop-bandet Cut 2 Kill med sine ferdigheter.

I stedet for å utforske de mer kommersielle linjene innen både dance og hiphop, ble Howlett fascinert av de mer ytterliggående klubbtrendene i London. Acid house-trenden hadde nådd den britiske hovedstaden nokså tidlig fra USA, en undersjanger av house-musikken som satte det melodiøse til side mot ekspansive rytmer og pulserende lyder. Men også nokså minimalistisk i uttrykket.

Det var i dette miljøet Howlett møtte Flint og Leeroy Thornhill (f. 1968). og The Prodigy ble født i 1990. De var på denne tiden en kvartett, og fikk napp fra første stund hos britene med låten Charly i 1991. Denne ble tatt fra debutalbum Experience som kom året etter, som vel nettopp var det. Og bare en liten forsmak på hva som kom.

Prodigys store gjennombrudd kom to år senere med albumet Music for the Jilted Generation og låten No Good (Start the Dance). Av mange tolket som en ekstrem utgave av eurodancen, noe den vel i grunnen også var.

Singlen satte sine spor også i Norge (en nummer 7), men ble klart overgått av det mer typiske Prodigy-valget Poison. En ordentlig kryper av en låt, som forunderlig nok fenget det norske publikumet langt utover kjernen av harde party-gåere.

Samtidig ble også Prodigy nokså slagkraftig beryktet – og berømt – på de britiske øyene som noe av et blikkfang for sine festivalopptredener. Og kombinasjonen sørget for store forventninger til deres nye låter i 1996.

I stedet for å modere både låter og stil, bare blikket Howlett og gruppen enda videre med sin eksperimentelle og industrielle versjon av sjangeren. De to første singlene, Firestarter og Breathe, satte fyr både på scener, klubber, fester og radioer. Og i løpet av noen måneder i 1996 var The Prodigy det kuleste navnet i musikkbransjen.

Kritikerne bare elsket den kompromissløse og kreative holdningen til både uttrykk og musikk, og platekjøperne svarte ved å sende begge låtene skyhøyt på listene verden over. Og som i Norge, der begge toppet Topp 20.

Både låtene – og albumet Fat of the Land var også gruppens første der Keith Flint faktisk deltok kreativt til, da han der bidro vokalt foruten å være frontfigur og danser på opptredenene. Også Leeroy Thornhills rolle var omdiskutert, der han visstnok sjelden – om aldri – var involvert i studio.

Fjerde medlem på denne tiden var Keith Andrew Palmer (Maxim Reality), som stod for det meste av vokalstrofene. Så sant disse ikke var samplet fra andre låter. Og det var noe Prodigy gjorde mer som regel enn unntak.

Imidlertid fikk både rykte og karriere seg et skudd for baugen ved single nummer tre fra albumet, Smack My Bitch Up. Som på flere måter ble noe for voldsom for både presse og fans.

Veien videre virket for Prodigy allikevel både åpen og lovende, men Howlett hadde god tid og satset i stedet på klubbopptredener og diverse remikser og andre sideprosjekter. Først i 2004 kom gruppen tilbake, da med bare sporadisk inputs fra Flint. Med blant annet med begge brødrene Gallagher fra Oasis på låten Shoot Down(!).

The Prodigy opplevde nok i det nye tusenåret at både essensen og populariteten i deres nyskapende variant av både techno og rave, hadde lagt seg. I Norge fikk de så vidt inn et par låter til på listene i Baby’s Got a Temper (2002) og Out of Space (2005), men de beholdt for så vidt et stort publikum hjemme hos britene i alle fall ut det nye tiåret.

Howlett og Prodigy har imidlertid stadig vendt tilbake til både klubbscenene og større arenaer, hvor de lenge var store headlinere. Uavhengig av oppmerksomhet og salgstall. Men det ble etter hvert uten Keith Flint, som valgte å ta sitt eget liv i mars 2019.

The Prodigy kan på 90-tallet kanskje sies å være techno-musikkens svar på Metallica ⟶ . De våget å utfordre gjengs sjangre, og de var med på å fremme de mer ytterliggående musikkstrømmene til det virkelig store publikumet.


THE PRODIGY

Firestarter
(Anne Dudley/Gary Langan/J. J. Jecalik/Paul Robert Morley/Trevor Horn)
1996 XL
Produsert av Liam Howlett
Utgitt på albumet Fat of the Land



Breathe
(Keef Skint/Liam Howlett/Maxim)
1996 XL
Produsert av Liam Howlett
Utgitt på albumet Fat of the Land